2
En sterkere mann ville gått i protest

Tittel:
Asterix og Obelix hos britene
Sjanger:
Eventyr, Familie, Komedie
Varighet:
1 t. 51 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Catherine Deneuve
  • Gérard Depardieu
  • Edouard Baer
  • Fabrice Luchini
Regissør:
Laurent Tirard

René Goscinny og Albert Uderzo skrev Asterix fordi de begge var glade i historie, og ville parodiere samtidens folkeslag i en historisk setting. Denne filmen er laget av av noen som var glade i Asterix, men egentlig ikke hadde noen videre plan.

“Asterix og Obelix hos britene” er den fjerde av de franske Asterix-filmene, der ekte mennesker spiller ut tegneserieheltens eventyr med varierende hell. Denne gangen er det Britannia som er bakteppe for de brautende gallernes gladvold, siden Julius Cæsar (Fabrice Luchini) og hans romerske legioner har troppet opp på engelsk jord med sverd, kastemaskiner og en genial plan – å angripe hver dag klokken fem, siden britene alltid sitter inne og drikker varmt vann akkurat da.

Slik uhøflighet klarer ikke selv den britiske dronning Cordelia (Catherine Deneuve) å hamle opp med, så hun er nødt til å be om hjelp fra noen som er flinke til å slåss mot romere. Det sitter ekstra langt inne, siden de som kan hjelpe også er et av de mest ukultiverte, bråkete og illeluktende folkeslag en brite kan forestille seg: Franskmenn. Eller gallere, om du vil.

Og således begynner en anakronistisk farse av referanser, stereotyper og vennligsinnet rasisme. Og det stikker så mye i alle retninger at man bare rynker litt på brynene når det dukker opp en fyr i blackface som skal forestille tidenes første indiske immigrant, og likevel har problemer i grensekontrollen. Dette er tillatt i Asterix-universet.

Det som derimot ikke er tillatt, er massakren av et manus som Tirard og Vigneron har prestert å fortelle denne historien gjennom. Vitsene trekkes så langt at selv det mest tykkskallede barn får anledning til å gå lei av konseptet. Her er vikingene! De kommer til å hoppe utfor klippen fordi de tror de kan fly! Nå løper de, ja! Se på dem løpe, så teite de er! Nå hopper de snart, se der ja, og ut i vannet med hele bølingen! Se så våte de ble!

Og der vitser er overtydelige, er konflikter uforståelige. Uenighet mellom karakterer oppstår og løses, uten at man har fått med seg mer enn at én hadde sagt noe med utestemme, men nå er det greit, fordi han bruker innestemme. Om skylden delvis ligger på en kronglete oversettelse fra fransk til norsk dub, er vrient å si, men jeg har en snikende anelse av at dialogen også på ekte gallisk bugner av ideer som råtnet i utførelsen.

Musikken er antakelig det aller verste. Denne filmen prøver å være “Shrek”, som i sin tid nydelig satte gjeninnspilt popmusikk fra mange tiår sammen med sitt festlige eventyrgalleri. Her blir du skremt hver gang de drar fram det ene hylende lydeksemplaret etter det andre, så lite samstemt med stemning og lydnivå ellers, at jeg oppriktig forventet å finne Trubadurix i rulleteksten.

Formildende omstendigheter er å finne hos skuespillerne. Asterix i Édouard Baers skikkelse er ny for denne fireren, og vakler litt på egen hånd – men han fungerer godt sammen med Gérard Depardieu, som gjør Obelix stødig som en bauta. Den unge Provoix (Vincent Lacoste), er heller ikke dum som en trassig tenåring som ikke lar seg imponere av all galskapen omkring. Videre må vi også tildele en stjerne til Charlotte LeBon, som klarer å være både umenneskelig pen og ganske stygg på en gang når hun spiller Ophélia. Jeg humret litt over om dette kanskje er tilsiktet fra filmskapernes side, da engelskmenn ikke er kjent i Frankrike for skjønnhet og rett tannstilling.

Heldigvis er det mye å se på i “Asterix og Obelix hos britene”. Settene er bemerkelsesverdig detaljrike, og for enhver som har hatt glede av Uderzos tegninger i den opprinnelige tegneserien, er det faktisk nesten nok å se på arbeidet som er lagt ned i landsbyer og storbyer, uniformer og kostymer, for ikke å nevne alle referansene som omfavner alt fra “A Clockwork Orange” til “Star Wars”.

Jeg er vel pliktig å oppgi at jeg har mer enn én barndomsaksje investert i de gode, gamle Asterix-bladene, og at noen vil kunne mene jeg er vanskeligere å tilfredsstille av den grunn. Men jeg tror faktisk ikke jeg ville holdt ut alle de 110 minuttene, hvis dette ikke var et univers jeg egentlig visste det fantes diamanter av humor i – faktisk anbefaler jeg alle som ikke har et forhold til figurene rett og slett å skygge unna.

Det var nemlig bare jeg som lo i hele salen.

Share Button