3
En transportetappe

Tittel:
Maze Runner: Ildprøven
Sjanger:
Action, Science fiction, Thriller, Zombie
Varighet:
2 t. 13 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Dylan O'Brien
  • Ki Hong Lee
  • Kaya Scodelario
  • Thomas Brodie-Sangster
  • Giancarlo Esposito
  • Aidan Gillen
Regissør:
Wes Ball

“Maze Runner: Ildprøven” er kun en transportetappe, men går absolutt ikke på skinner. Det går humpete buss for tog hele veien.

En annen altfor åpenbar sammenligning med NSB er at svært få vil sitte på en buss bare for å sitte på en buss, til tross for hva enkelte reklamer vil at du skal tro. Bussturen klarer ikke stå på egne bein. Av samme grunn står “Maze Runner: Ildprøven” like støtt som oljeprisene. Dens eneste mål er å nøste ut de trådene som skal nøstes inn i neste og siste film. Og i den sammenheng skal det nevnes at hvis samtlige snører faktisk nøstes inn, så skal det applauderes.

Filmen tar over der den forrige slapp. Thomas (Dylan O’Brien) og gjengen kom seg ut av labyrinten og inn i fanget til Janson (Aidan Gillen). Her kommer det fram at verden er forpesta av skadelig solstorm og zombier. Filmen treffer ganske godt med den post-apokalyptiske stemningen. Zombiene er de samme gamle, digitale og raske krypene vi stort sett utsettes for – lite nytt i det området – men resten av verden overbeviser ganske godt med sin håpløshet.

Apropos håpløshet.

Filmen er en transportetappe, men avstandene i filmen fremstår som litt vel overkommelig korte. Filmens geografiske område fremstår som omtrent like utstrakt som i “Toy Story”. Dette gjenspeiler for så vidt en metode som “young adult”-fiksjon ofte støtter seg på i actionfilmer: Bruk så lite fugeskum som mulig mellom actionen.

Samtidig som arealet virker noe begrensa, krever handlingen stadig mer forklaring. Organisasjonen WCKD (eller OND, som de så ydmykt heter på norsk) har tilsynelatende uendelige ressurser. De gjennomfører ufattelig ressurskrevende prosjekter for å nå lysskye mål – alt i en verden der man ikke engang får Nugatti på brødskiva. Dette krever en lang forklaring, og det er noe vi lengter etter. Så langt virker det hele ganske usammenhengende.

Filmen er ikke bare håpløs. Den inneholder en respektabel mengde løping, og den løpinga er minst like spennende som sist. Det løpes fra zombier, uvær, soldater, eksplosjoner, venner og fiender. Til tider akkurat passe intenst. Hvem trenger vel fugeskum mellom action som fungerer forholdsvis bra?

De fleste. Men det er ikke så farlig.

Vi får se i den neste filmen, “Maze Runner: Dødskuren”, hvor denne transportetappen egentlig har tatt oss. Jeg aner virkelig ikke.