4
Endeling en film som matcher legenden

Tittel:
The Legenden of Tarzan
Sjanger:
Action, Eventyr
Varighet:
1 t. 49 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Alexander Skarsgård
  • Margot Robbie
  • Christoph Waltz
  • Djimon Hounsou
  • Samuel L. Jackson
Regissør:
David Yates

Antallet som har prøvd å lage god film av Edgar Rice Burroughs «Tarzan»-eventyr er høyt. Antallet som har klart det er ikke like tallrikt.

Det beste forsøket regnes som oftest å være “Greystoke: The Legend of Tarzan” fra 1984, en film manusforfatter Robert Towne var så fornøyd med at han signerte filmen under sin hunds navn. Noe som teknisk sett førte til den første Oscar-nominasjonen til en firbeint noensinne. Ikke at den fantastiske triviaen hjalp på kvaliteten til filmen, dessverre.

Nå er det duket for et nytt forsøk, attpåtil fra David Yates, mannen det har vært stille fra siden han loset “Harry Potter” i havn for snart fem år siden. Og uten at det kanskje sier så mye: “The Legend of Tarzan” er den beste utgaven av aperegenten Hollywood har produsert til nå. Det er attpåtil et fortreffelig eventyr – i alle fall til å begynne med.

Året er 1890. Belgia som kolonimakt er storkandidater til neste sesong av Luksusfellen og står i fare for å miste rosinen i kolonipølsa si: Kongo. Heldigvis for bruttonasjonalproduktet har imidlertid Belgia den slue skurken Leon Rom på laget, som planlegger å massemilitarisere Kongo for å sikre kontrollen over landets lukrative naturressurser. Noe som tilsynelatende også innebærer å trafikkere trekantfarten på nytt, der Belgias bidrag blir kongolesiske slaver. Bare én mann kan ordne opp: Tarzan, som i utgangspunktet hadde lagt lendekledet på hylla og akklimatisert seg livet som engelsk lord. Spennende saker – og jeg har ikke engang tatt meg bryet med å nevne subplotet som involverer en hevnlysten krigsherres blodige tann for Tarzan.

«The Legend of Tarzan» er voldsomme greier. Plotet begynner som en rendyrka hevnhistorie i malen til en moderne superhelt-blockbuster, men utvikler seg nesten til å bli et krigsepos med transeuropeiske ringvirkninger. Filmen er selvhøytidelig på et nivå selv Knausgård ville gitt tommelen ned, regissør Yates får nok en gang demonstrert sin aversjon mot det meste som grenser mot komikk, og den får det midtveis svært så travelt med å komme seg til klimakset.

Likevel er “The Legend of Tarzan” gjennomført fornøyelig, spennende og iblant ganske så fengslende. Joda, klisjeene melder seg som førsteklassinger under et opprop, men “The Legend of Tarzan” har innen den tid opparbeidet seg nok godvilje på visuell fryd og nostalgiske strengtrekk at det egentlig ikke gjør så mye. For selv om “The Legend of Tarzan” tar seg selv på alvor, er det dermed ikke sagt at vi må det. Som lettbeint eventyr er nemlig dette i grenseland fortreffelig: Storslått, spennende og akkurat passe teit.

Aleksander Skarsgård sliter riktignok litt med å tilpasse seg den superhelt-aktige tilnærmingen filmen tar til Tarzan, men kan som oftest hvile seg litt på skuldrene til Margot Robbies Jane eller Samuel L. Jacksons helamerikanske sidekick, George Washington Williams. Christoph Waltz stiller selvfølgelig opp som skurk, men sliter som i “Spectre” med å gi det helt store inntrykket. “The Legend of Tarzan” har ikke samme problemet: Et eventyr som ikke bare teppebomber sansene, men som også pynter pent på IMDb-statistikken til sin lianesvingende superhelt