5
Enmannsshowet Tom Hardy

Tittel:
Locke
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 25 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Tom Hardy
  • Ruth Wilson
  • Andre Scott
  • Olivia Colman
Regissør:
Steven Knight

Tom Hardy viser krefter bak rattet – helt på egenhånd. Med kamera i fleisen i snaut halvannen time. Sånt blir det god film av.

“Locke” er månedens film på Cinemateket i Oslo. Filmen vises ikke på ordinære kinoer.

Ivan Locke (Tom Hardy) skal egentlig hjem for dagen. En lang arbeidsdag er over, og han skal hjem til kone og barn for å se fotballkamp og spise pølser. Men i veikrysset hvor han egentlig skal svinge til venstre, tar han til høyre. Det er noe han  gjøre. Koste hva det koste vil.

På vei til en ukjent destinasjon begynner Ivan å ta en rekke telefonsamtaler, og det er slik vi får kjenne til hvilken person Ivan er, hva livet hans består av, og hva morgendagen kan bringe. Men også hvorfor han  gjøre denne ene tingen som kan forandre hele livet hans på et par timer. Det er slettes ingen lett dag å være Ivan Locke på.

Det som derimot er lett er skuespillet til Tom Hardy. Han som flekset muskler og briljerte med Sean Connery-stemme som Bane i den siste Batman-filmen. Han som var lovløs tøffing i “Lawless” og moste motstandere i UFC-ringen i “Warrior”. Han som var spion og konkurrerte om vinne gunsten til Reese Witherspoon i “This Means War”.

Det siste var selvsagt en vits, men feilskjær er det vel lov til å ta – spesielt om man tar så få som Hardy.

For også i “Locke” briljerer den superpopulære briten som er i ferd med å fremstå som en av vår tids mest spennende og allsidige skuespillere. Jeg tror faktisk at han nailer rollen som Elton John i den kommende biografi-filmen “Rocketman” også. Ja, hvorfor ikke?

Når han får påklistret et kamera sittende i en bil – med kun stemmer over en telefon som motspillere – og likevel klarer å prestere så godt som han gjør her, er veien åpen. Karrieren til Tom Hardy er nødt til å bli gigantisk. Og mye av æren for at ting går riktig vei i akkurat denne filmen må rettes mot regissør og manusforfatter Steven Knight. Han gjør en formidabel jobb med manuset, som jo er nødt til å være godt i en såpass stram film som dette. De rette replikkene er der, små hint til fortid, nåtid og fremtid er der, men også en fantastisk god bakgrunnshistorie ligger der. Mannen som er nøye og aldri gjør feil i byggebransjen, og som attpåtil driver med betongfundamenter, får seg en realitetssjekk. Kontrastene er store mellom jobblivet og privatlivet, og det pirker Knight borti med den største bevissthet og selvtillit.

Knight presterer også å gjøre denne stramme filmen til en film det er lett å relatere seg selv til. Det er store spørsmål her – pent pakket inn i en situasjon man kan klare å sette seg inn i. Og følelsen av å kjenne på det familiære ved Ivan Lockes skjebne, forsterker Knight ved å plassere sin hovedkarakter i et forferdelig dilemma. Som seer blir man nødt til å ta et standpunkt selv: Er du med Ivan Locke, eller føler man null sympati? Denne problemsstillingen sitter igjen lenge etter at filmen er ferdig. Vel, dét og hvor fabelaktig god Tom Hardy er, da.

Om en film hvor én mann sitter i en bil med telefonssamtaler gjennom hele spilletiden er en skikkelig kinofilm, skal jeg ikke si så mye om. Men det er særdeles underholdende på sine premisser. Tankene går raskt til eminente filmer som “Buried” med Ryan Reynolds, Oscar-flørten “127 Hours”, eller den sidestilte svenske filmen “Dag og natt” med Mikael Persbrandt. Alle er filmer som gir utrolig mye uten at hovedpersonen forflytter seg stort – gjerne med en dyp klang av drama.

For øvrig er det ingen enorme eksplosjoner som får “Transformers”-filmene til å skjelve i sine dyre, blankpolerte metallbukser. Hardys ansikt, stemmen hans og de uttrykksfulle øynene står for det største smellet her.

Så får det heller være. Kinofilm, eller ei. “Locke” er herved varmt anbefalt!