4
Erotisk og nevrotisk

Tittel:
Violette
Sjanger:
Biografi, Drama, Romantikk
Varighet:
2 t. 12 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Emmanuelle Devos
  • Sandrine Kiberlain
  • Olivier Gourmet
  • Catherine Hiegel
Regissør:
Martin Provost

Violette Leduc er en forfatter du kanskje ikke kjenner til. Etter å ha sett “Violette” føler du derimot at du kjenner henne ganske godt. På godt og vondt.

I Frankrikes etterkrigstid brødfør Violette seg ved å videreselge varer fra svartebørsen. Animalske produkter var strengt rasjonert, og etterspørselen tilsvarende stor. Hun er et godt stykke fra å være ung lenger, og har altså ikke utretta stort. Heldigvis blir hun oppfordra til å skrive litt skjønnlitterært om seg selv. Hun er nemlig like nevrotisk som hun er erotisk, og sånt blir det jo gode bøker av.

Hun leverer et utkast til allerede anerkjente forfatter Simone de Beauvoir. Deretter baller det på seg. Med bøker og kjærlighet til både damer og herrer.

“Det er noe barokt ved en penis i en kvinnes hånd. Men likevel er den roten til verden.”

I etterkrigstida var det ekstra fort gjort å provosere lesere generelt og kritikere spesielt. Selv om Violette ikke ønsket å provosere med bøkene sine, prompa hun effektivt i trynet på kritikerne og sa “lufta er fri for alle!”. Hun beskriver kvinners seksualitet som en gynekolog beskriver en forbrenningsmotor: Som noe banalt og fullstendig hverdagslig – og dermed opphøyd.

Filmen fjerner det potensielt pretensiøse ved tekstene hennes. Hun skrev fordi hun var nødt. Av økonomiske årsaker. Tilfeldighetene skulle vise seg at det ble fruktbart. Hun levde et så spesielt, men interessant liv at hun ikke trengte å anstrenge seg da hun skrev. Livets anstrengelser var mer enn nok. Forestill deg Karl Ove Knausgård, bare at han er bipolar og bifil. For å overdrive litt. Men bare litt. Dermed blir ikke bare bøkene hennes interessante – men biografien om henne.

“Violette” portretterer Violettes desperasjon godt. Hun var desperat etter penger, kjærlighet og anerkjennelse. Penger hadde hun lite av. Kjærlighet hadde hun et enormt behov for – fra begge kanter. Anerkjennelse var for henne et middel for å oppnå de to andre. Desperasjonen fører til en uforutsigbar depresjon som får utfolde seg litt oftere enn nødvendig. Skuespiller Emmanuelle Devos gjør en svært god rolle av Violette, men publikum mister nærmest medfølelse av de stadige, plutselige og overtydelige humørsvingningene hennes. Det skal sies at de hører med til historien, og de er alle velspilt, men vi kan rett og slett si at det ble litt for mye av det gode.

Den generelle stemninga i filmen er spennende, ofte understreket av presis, men forsiktig strykermusikk. Det er litt synd at filmen er verken like tankevekkende eller like spennende som stemninga får deg til å håpe på. Bare nesten.