4
Et annerledes dukkehjem

Tittel:
Annabelle
Sjanger:
Grøsser
Varighet:
1 t. 38 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Annabelle Wallis
  • Ward Horton
  • Tony Amendola
  • Alfre Woodard
Regissør:
John R. Leonetti

“The Conjuring” har fått seg en spin-off. Ikke fullt på høyde, men et godkjent biprodukt er det.

I filmen “Annabelle” får vi vite litt mer om dukka som vi får treffe ved et par skumle anledninger i fjorårets grøssersuksess “The Conjuring”. Artig nok var dukka den eneste detaljen jeg følte jeg ville vite mer om da hun sist dukket opp. Nå har hun fått sin egen film – i ren “Child’s Play”-stil.

Ikke at denne dukka er like aktiv på egenhånd, men hun gjør uansett en god skremmejobb på det store lerretet alene.

Dukka Annabelle blir kjøpt inn som en gave fra ektemannen John Gordon til kona Mia. Nå har hun endelig komplettert dukkesamlingen og er veldig fornøyd. Paret blir derimot ikke like fornøyde når et morderisk par, som tilhører en satanisk sekt, angriper dem i huset deres. Ånden fra den gale kvinnen klenger seg til dukken Annabelle, og så er moroa i gang. Så og si.

For det er i hvert fall moro om man setter pris på god gammeldags skrekk – eventuelt grøss.

“Annabelle” gjør veldig mye riktig, og den fungerer glimrende som en klassisk grøsser. Den smetter inn et imponerende lydbilde som presenterer oss for en rekke herlige scener. Det er skvett, grøss og overdådige lydeffekter i skjønn forening. En klassisk grøsser, ja.

Regissør John R. Leonetti har stort sett stått med annenansvar i en rekke kjente filmer, men med denne filmen tar han steget over som regissør med stor overbevisning. Det eneste han ikke får til er å få de to gjøkene som har hovedrollene til å spille godt sammen. De sliter individuelt også, men kjemien blir sperret av en gigantisk murvegg.

Skuespillerne er svake, men det er også noe rart i oppbygningen. De første 20 minuttene har en deilig oppbygning og det ser ut til å bygges opp mot en storm. Deretter er filmen en turbulent affære – hvor det er lagt inn etapper med god skrekk. Det er bare litt for langt mellom de etappene.

Uansett så ender “Annabelle” opp med å bli en rimelig god grøsser. Den sørger for at min skepsis til dukker holder seg ved like, og den leverer tross alt noen skikkelige herlige sjokk i en mørk kinosal.