6
Et kanadisk mesterverk

Tittel:
Mamma
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 19 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Anne Dorval
  • Antoine-Olivier Pilon
  • Suzanne Clément
  • Patrick Huard
Regissør:
Xavier Dolan

En av årets aller beste filmer kommer helt på tampen av filmåret 2014. Den var det verdt å vente på.

Diane (Anne Dorval) er 46 år og bor alene sammen med sønnen sin Steve (Antoine-Olivier Pilon) på 15 etter at hun tok ham ut av institusjonen han var på. De har kun hverandre, og det kan til tider bli litt mye når Steve, som er diagnostisert med ADHD, blir en motpol for moren sin når det gjelder hvordan han uttrykker seg. Hjelpen finner de i nabodama Kyla (spilt av Suzanne Clément), som er en tidligere lærerinne.

Diane, Steve og Kyla er alle tre rollefigurer det er lett å ha empati for. Deres veier er kranglete og knotete, men dynamikken og kjemien dem imellom er himmelsk god. Og dette er noe det vanvittige talentet Xavier Dolan vet godt. Regissøren (og manusforfatteren) er kun 25 år, men viser en fantastisk teft for historiefortelling og rolleutvikling, som treffer hjerterota dypt og inderlig. Det er sjelden vare å se tre rollefigurer som man føler så sterkt for som Dolan klarer med “Mamma”.

Så sterke er prestasjonene foran kamera, at man nesten ikke tenker over at bildeformatet er i utradisjonelle 1:1. Som et rent kvadrat. Det kan faktisk være litt uvant til å begynne med, men når historien og skuespillerne ruller opp hva de har i gjære, så glemmer man det fort. Det er ikke bildeformatet som betyr noe i filmens verden. Er det vel?

Uansett så er det et finurlig lite grep som på en subtil måte forklarer mye av situasjonen som hovedkarakterene forholder seg til. Både når det gjelder hvor stor deres verden er, og hvordan de opptrer som personligheter på lerretet. Det er bare å innse at Dolan vet nøyaktig hva han driver med.

Nevnte jeg at Dolan er kun 25 år? Ja, men det er verdt å nevne flere ganger.

Dolan er for øvrig ikke uvant med sterke filmer som setter dype spor. Han kan nærmest kalles en liten kjæledegge i Cannes-sammenheng, og fikk endelig delta i hovedprogrammet med den nydelige “Mamma”. Der tok han sannelig også innersvingen på de fleste, og stakk av med juryprisen.

Og nå er den også Canadas bidrag til beste fremmedspråklige film under neste års Oscar-utdeling. Ikke verst for en så ung regissør og manusforfatter.

Og det må jo bare nevnes at Dolans innsikt i en tematikk så voksen og viktig som det “Mamma” drøfter, er helt eksepsjonell. Det er tankevekkende og dypt rørende å se hvordan Dolan går i dybden på forholdet mellom en tapper mor og en til tider utagerende sønn.

Vi har sett mye på kino dette året som vi snart legger bak oss. Dommen over denne er som følger: “Mamma” er en mesterlig film om en mors kamp for å beholde sin ADHD-rammede sønn. Det er vanskelig å sette flere ord på hvor god filmen faktisk er. Musikken, bildene, fargekomposisjonene, skuespillet, manuset, historien, regien, klipp og alt annet. Film blir ikke stort bedre en dette.

Ja, “Mamma” er en av årets viktigste og beste filmer. Se den og bli rørt.