5
Et strålende alternativ til Twilight

Tittel:
Far from the Madding Crowd
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
1 t. 59 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Carey Mulligan
  • Matthias Schoenaerts
  • Michael Sheen
  • Juno Temple
  • Tom Sturridge
Regissør:
Thomas Vinterberg

Siden hun er foreldreløs, har frøken Bathsheba Everdene (Carey Mulligan) aldri fått med seg at kvinner skal være underdanige og avhengige av menn.

Derfor sier hun nei når den kjekke og hyggelige bonden Gabriel Oak (Matthias Shoenaerts) tilbyr henne en ring på fingeren. Han har flust med sauer og hun har ingen – det er en maktfordeling Bathsheba ikke kan leve med.

Problemet blir dog tilsynelatende løst etter tre minutter: Gabriels flokk begår selvmord, og Bathsheba arver hele gården til den eksentriske onkelen som gjorde henne til slik en vriompeis i første omgang. Men når Bathsheba nå plutselig er fylkets hotteste gårdsoverhode, får hun plutselig oppmerksomhet fra flere kanter. Skal hun kanskje velge den rike og velutdannede Boldwood (Michael Sheen), eller den sexy kvinnebedåreren Troy (Tom Sturridge)? Eller hva med å la menn være menn og konsentrere seg om å bli en kickass agronom?

Thomas Vinterberg har med “Far from the Madding Crowd” laget et gripende og intenst kjærlighetsdrama som av og til når opp mot gigantene i sjangeren. Etter hvert som Bathshebas situasjon tilspisser seg, frynses nervene helt i stykker av Nei, hun må ikke velge ham! Hun passer mye bedre med mr. Darcy! Det er en vanlig dagdrøm på film at protagonisten får alt servert på et sølvfat fordi hun jo egentlig er helt spesiell, men det er milevis med skarpsyn og fatning mellom denne filmen og Twilight-sagaen.

Helt på nivå med “Stolthet og fordom” kommer vi likevel ikke. Det skinner gjennom at det i den bakenforliggende litteraturen finnes en større karakterpallett rundt frøken Everdene og hennes tre beilere, men i Vinterbergs adapsjon kommer vi sjelden inn på personer og konflikter i bakgrunnen. Det er et snev ironi i at i “Pride and Prejudice” (2005) spilte faktisk Carey Mulligan akkurat den type rolle som mangler i “Far from the Madding Crowd”.

I starten haster også manuset av gårde som et uvær. Og da snakker vi et uvær som har forsovet seg og oppdager til sin skrekk at nordmenn har begynt å gå med shorts allerede. Det er den lette løsningen på bok-til-film-problemet der alle karakterene har gått med på å bare snakke eksposisjon i fem minutter for å komme fortest mulig inn til kjøttet i historien. Den effektive, om enn uelegante introduksjonen avdekker likevel hvor mesterlig Vinterbergs ensemble har lært seg å føre kameraet. Filmen fanger de britiske årstidene i et smellvakkert lys, og maler Thomas Hardys 1874-roman med en glossy pensel – stort skjønnere blir det ikke å bo på landet.

Man kan kose seg med “Far from the Madding Crowd”. Med både musikken, skuespillet, bildene og den ildfulle historien. Og her er det ingen glinsende vampyrer.