4
Fabelaktig realisme

Tittel:
Pietá
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 44 min.
Aldersgrense:
18
Skuespillere:
  • Min-soo Jo
  • Eunjin Kang
Regissør:
Ki-duk Kim

“Pietá” gir seg ut til å være koreansk realisme. Men den er fabelaktig.

Musikk er nærmest fraværende. Lyssettinga er beskjeden. Arbeiderklasseskildringa oppfordrer ikke til å dra til Seoul – snarere tvert imot. Her må nemlig arbeidere ofre både stort og smått for å forsørge sine nærmeste. Filmens ingredienser tyder altså på en typisk hverdagsrealisme, men handling gjør den til noe litt annerledes.

Kang-do er en torpedo som krever inn penger for en lånehai hvis klienter er maskinister som ikke tjener mer enn til å kunne leve på randen av livets opphold. Uheldigvis for disse maskinistene, har de alle livsforsikring. Det vil si at hvis de ikke har penger til å betale for seg, kan man banke det ut av dem. Frivillig eller ikke. Ovenfor disse er Kang-do like nådeløs som han er sjeleløs. Han bor alene i en liten og anonym leilighet og lever der uten tegn til ønske om forbedring. Plutselig en dag møter han ei dame som sier at hun er mora hans, og livet og humøret hans synes å snu – fra djevelsk til mindre djevelsk.

For å understreke ubehagelighetene blir vi ikke bare servert svært ubehagelig vold, men minst like ubehagelig sex. Det må også nevnes at det er veldig stilig hvordan arbeiderne blir nødt til å bruke seg selv som råmateriale i egne maskiner for å skaffe nok penger.

Alvorlighetsgraden er altså høy, og skuespillet gjenspeiler dette. Ansikt er gjennomgående veldig stive, og følelsesspekteret er amputert. Det er ingenting å le av.

Men regissør og manusforfatter Ki-duk Kim ønsker ikke hovedsaklig å skildre økonomiske vanskeligheter og medfølgende sosiale problemer. Hverdagen er rett og slett ikke tema. På samme måte som at “Romeo og Julie” handler om umulig kjærlighet, handler “Pietá” om mulig hevn. Oppskrifta er klassisk, og det ser bra ut på film.