3
Familieforviklinger er alltid morsomt. Eller?

Tittel:
2 dager i New York
Sjanger:
Komedie, Romantikk
Varighet:
1 t. 36 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Chris Rock
  • Julie Delpy
  • Albert Delpy
  • Alexia Landeau
  • Dylan Baker
Regissør:
Julie Delpy

Møte med svigerforeldre er noe vi alle kan se med en viss gru, og filmskapere vet å bruke den kleine stemningen til å lage underholdende filmer. Hvordan er det da mulig å lage en svigerforelderfilm som er kjedelig?

Marion – spilt av Julie Delpy, som forøvrig også skrev og regisserte – er en fransk immigrant fastboende i Amerika. Her bor hun sammen med kjæresten Mingus – spilt av en behagelig nedtonet og streit Chris Rock. De har begge et barn fra tidligere forhold, men ser også begge ut til å ha gode forhold til sine respektive ekskjærester.

De uungåelige forviklingene skjer selvfølgelig når Marions franske familie, i form av faren Jeannot (Albert Delpy – Julie Delpys far) og søsteren Rose kommer på besøk. Jeannot er nybakt enkemann og Rose har med seg sin kjæreste Manu, som tilfeldigvis også er Marions ekskjæreste.

Filmen har hjertet på rett sted, og det er tydelig at dette ikke er noen typisk Hollywood-produksjon. Jeg vil gjette på at filmen har franske, eller i hvert fall internasjonale eiere. På mange måter er det forfriskende, for eksempel ved at Marion og Mingus sitt forhold på tvers av rasene aksepteres uten noen form for debatt gjennom verken tematikk eller karakterer. Dessverre har den også en noe utradisjonell spenningskurve som vil være en avstøter for noen.

Jeg må innrømme at det bare var tilfeldigheter som gjorde at jeg oppdaget at filmen var en oppfølger av “2 dager i Paris som omhandler Marions brudd med ekskjæresten. Det er mulig det er viktig å se denne filmen for å få et grep om karakterene, men som jeg forstår det skal det ikke være en forutsetning for historien. Kanskje det burde vært det?

Problemet med historien er at den ikke engasjerer. Karakterene er i stor grad eksentriske og vanskelige å like eller direkte kjedelige, og filmen drar aldri forviklingene rundt svigerforelders tilstedeværelse eller den åpenbare språkbarrieren så langt at den blir en ren crazy-komedie. Selv om den toucher inn på problemene rundt både forhold og enketilværelsen, går den aldri dypt nok inn på det til å bli rørende eller underfundig.

Resultatet er en flau dobbelepisode av “Klovn” hvor de verste scenene er tonet heftig ned. Det at mange av de humoristiske situasjonene i filmen føles tvunget fram hjelper heller ikke. Konklusjonen av filmen er ålreit, og godhjertheten er udiskutabel. Men dessverre makter den ikke å engasjere.