5
Familien Nazi

Tittel:
Lore
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
1 t. 44 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Saskia Rosendahl
  • Kai Malina
  • Nele Trebs
  • André Frid
  • Mika Seidel
  • Ursina Lardi
  • Hans-Jochen Wagner
Regissør:
Cate Shortland

Krig er ikke særlig gøy. I hvert fall ikke hvis du taper.

“Lore” begynner i krigens siste dager, med en herskapelig og erketysk familie. Det er egentlig akkurat som i “Sound of Music”, bare at de små, søte, åtte år gamle guttene med stroppebukser og finkjemmet hår bare kan sanger om Føreren og Deutschland’s Übermacht. Denne familien von Trapp skyter schäferen sin før de flykter til fjells.

Og så blir de voksne nazi-svina arrestert, og kjørt ut av filmen av allierte soldater. Tilbake står tenåringen Lore (Saskia Rosendahl), hennes noe yngre søster Liesel (Nele Trebs), tvillingene Günther (André Frid) og Jürgen (Mika Seidel), og et spedbarn som ikke er gammelt nok til å hate jøder ennå. Ingen av naboene i fjellbygda vil ha noe med dem å gjøre, så de pakker nisten og forsøker å vandre landet på tvers for å finne huset til bestemor.

Dette er en sterk film. Tysklands åpne sår råtner i etterkrigstiden, og fem barn må kave seg gjennom fordervelsen lenket til sine egne fordommer og en oppvekst i hjernevaskeriet. Vi kommer ekkelt tett på hvordan det er å tape en kamp man satset alt i og brant for, og hvordan det er å bli stemplet som monster for dine forfedres synder.

Spesielt vil jeg trekke frem Lore selv som en svært velskrevet og velspilt karakter. Fullstendig erfaringsløs og halvveis i gang med sin egen pubertet, styrtes hun ut i voksenlivet. Og hun gjør realistisk mange feil – hun er ingen sterk heltinne som inspirerer frem mot i de vanskeligste situasjoner, eller noen rasjonell klippe som bærer barna gjennom helvetet. Hun er tankeløs, usikker, egoistisk og redd, slik hvem som helst ville vært i samme situasjon. Men hun gjør også det som er nødvendig for å ta vare på familien, og ofrer nesten sitt eget sinn i påkjenningen.

Vakker musikk eskorterer vakre bilder gjennom en ubehagelig historie. Det utspiller seg som et eventyrmareritt, i starten er parallellene mange til “Pans labyrint”, og verket beholder den gufne europeiske mystikken hele veien til Hamburg, med sønderrevne bunkere og speilblanke innsjøer. Det hjelper heller ikke at regissør Cate Shortland henter bildebruk fra horror og surrealisme for å gjøre det hele enda mer utrivelig.

Litt mye kan det bli til tider, og noen vendinger i historien er en tanke tilgjorte, men det hindrer ikke “Lore” i å være en film jeg anbefaler til alle med tårevæske å avse og en viss toleranse for blod.

Share Button