2
Fantastiske fyrer i kjedelige omgivelser

Tittel:
Stand Up Guys
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 35 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Christopher Walken
  • Al Pacino
  • Alan Arkin
  • Mark Margolis
Regissør:
Fisher Stevens

Tre gamlinger forener sine eminente skuespillerferdigheter for å fortelle en tynn historie. Det er to gamlinger for mye, spør du meg.

Etter nesten tre tiår bak murene, kan Val (Al Pacino) endelig kalle seg en fri mann. På utsiden venter hans beste venn, Doc (Christopher Walken), som vil gi Val alt han ønsker seg denne store dagen. Sammen med deres felles venn Hirsch (Alan Arkin), skal de gjøre utelivet utrygt samtidig som de holder sine gamle kunster ved like. Det gjelder å handle raskt, for om ett døgn må Doc knerte Val. Enten han vil eller ei.

Tre ganger hurra for slike oldis-filmer som er i vinden! Eller? The Expendables-filmene er godkjent underholdning, men jeg kan ikke si at jeg gleder meg veldig til de aldrende stjernene møtes i “Last Vegas” senere i år. I “Stand Up Guys” møtes tre ikoner – i filmens forunderlige verden – uten at det er verdt å fyre av fyrverkeri av den grunn. Ikke overraskende.

Trivelig nok har Walken og Pacino en fin kjemi seg i mellom, men Pacino har stormannsgalskap i øynene; noe som fører til totalt overspill i en mengde scener. Walken utjevner det hele tiden, og holder seg såpass tilbake at det gir rom for Alan Arkin, når han først entrer manesjen – med pustemaske på gamlehjem.

Og Arkin? Det beste med hele filmen, selv med mer begrenset tid foran kamera, og med en rolle som aldri får tid til å utrette så mye som han fortjener. Her kunne regissøren fint åpnet opp mer rom for filmens absolutte høydepunkt, men han sliter dessverre med mye annet også.

Fisher Stevens, som står for regien i filmen, har nemlig ikke så god kontroll på sjangerne han drar inn i denne filmen. Den svever et sted mellom drama og komedie, uten at noen av sjangerne briljerer nevneverdig. Stevens har også dårlig kontroll på Pacino, som faktisk ser ut som om han er på audition han vet han vil få. Det bor så mye mer i både ham og Walken, så jeg hadde håpet at Stevens ville få maksimalt ut av sine ikoniske skuespillere, og talentet som jeg vet bor i disse gamle skrottene.

Handlingen og dramaturgien er drepende kjedelig fra start til slutt, og jeg sliter med å engasjere meg i livene som hovedkarakterene har lagt bak seg, og de livene de lever ut i løpet av den korte tiden jeg får bli kjent med dem. Det eneste lille lysglimtet i løpet av de kjedsomlige 95 minuttene filmen varer, er kun Alan Arkin. Den mannen gjør en innsats, og holder tilbake når det trengs. Hadde det bare vært en gjenganger hos alle filmens involverte parter.

Share Button