4
Fargesprak i klartekst

Tittel:
Lille speil på veggen der
Sjanger:
Drama, Komedie, Eventyr
Varighet:
1 t. 39 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Lily Collins
  • Julia Roberts
  • Armie Hammer
  • Nathan Lane
  • Sean Bean
Regissør:
Tarsem Singh

“Lille speil på veggen der” sparker i gang Snøhvitkampen 2012, i en film der ordet subtilitet ikke eksisterer.

“Immortals”-regissør Tarsem Singh tar på seg ansvaret å gi oss den første av årets to Hollywood-filmatiseringer av eventyret om Snøhvit. Denne gangen med de medfølgende syv dvergene, i en gjenfortelling av eventyret om det noe spesielle 8-manns kollektivet. Prinsesse Snøhvit må flykte fra sin onde stemor, Dronningen, som har kuppet til seg tronen og tyranniserer riket Snøhvits far lenge hersket i harmoni. Under flukten støter hun på syv dverger, som livnærer seg på å rane tilfeldige forbipasserende for det de måtte ha av verdi. Med hjelp fra disse, og en viss innsats fra den kjekke drømmeprinsen, starter Snøhvit sin kamp for å bekjempe dronningen og ta tilbake kongeriket.

Filmen byr på mange stjerner: Armie Hammer, Lily Collins og størst av alle, Julia Roberts. Men du får kun se dem, ikke høre dem. På lydsiden møter du nemlig Linn Skåber og Jan Thomas, for å nevne et lite tilfeldig utvalg. Denne anmeldelsen er basert på den dubbede versjonen, som er den versjonen som hovedsakelig kommer til å bli vist her i Norge. For å si det med en gang; jeg er ingen fan av dubbing på live-actionfilmer. Det ser ikke bra ut, og høres ofte likedan ut også. Men her må man ta tingene i betraktning, da dette jo er en barnefilm. Jeg får derfor si at jeg ikke hatet dubbingen, og at flere av de norske stemmene faktisk gjorde seg meget godt. Spesielt Linn Skåber som den onde og ekstremt forfengelige dronningen.

Dubbingen til side, filmen i seg selv er god. Singh & Co. har satt ut for å lage et storslått  og fargesprakende eventyr for de minste av oss. Det har de klart. Singhs ekstremt visuelle stil bidrar til å lage en eventyrverden man fint kan leve seg inn i. Filmen har i tillegg en unektelig sjarme, da den med sin ironiske distanse til seg selv og andre eventyrfilmer tar seg friheter til å leke litt med det opprinnelige eventyret. Det blir likevel litt mye, på flere kanter. Enkelte av de norske replikkene blir tidvis flaue, og kombinert med det ekstremt pompøse designet blir dette fort en bombe av overdådighet. Men filmen treffer definitivt sin målgruppe, og da skal ikke jeg sitte her på min høye hest og klage. For dette er unektelig ganske så underholdende.

PS! Om du ikke liker denne er ikke Hollywood av typen som bare gir deg én sjanse. Om et par måneder kommer nemlig “Snow White and the Huntsman”, med en litt mer moden og voldelig tolkning av Snøhvit. Alle skal få.