5
Femhærerslagen

Tittel:
Hobbiten: Femhærerslaget
Sjanger:
Action, Eventyr
Varighet:
2 t. 24 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Martin Freeman
  • Ian McKellen
  • Richard Armitage
  • Orlando Bloom
  • Benedict Cumberbatch
Regissør:
Peter Jackson

Peter Jacksons maraton i Tolkiens verden har nådd målstreken. 

Først og fremst: Jacksons seks filmer lange reise i J.R.R. Tolkiens vidunderlige Midgard vil for alltid stå som en bauta i filmhistorien. Aldri før har vel noen lagt mer tid, engasjement og lidenskap ned i et prosjekt av denne skalaen enn Jackson og hans manuspartnere Phillipa Boyens og Fran Walsh. For ikke å nevne sagaens ukronede helt: Kuliss-, våpen og kostyme-maker Richard Taylor.

Nå er eventyret omsider over. Det er lov å ta til tårene, for som kjent er de ikke alle av det onde slaget. Gudene vet at jeg selv var på nippet.

Kvaliteten på det siste og mest frittstående kapittelet i “Hobbiten”-adapsjonen er heller ikke noe å gråte av. “Hobbiten: Femhærerslaget” er en velstøpt actionfilm, langt kortere enn sine tvillingbrødre “En uventet reise” og “Smaugs ødemark”. Likevel er det utrolig nok også det svakeste kapittelet i serien.

Mye av årsaken til det er det titulære slaget. Ellers sitter alt: De emosjonelle knyttnevene Jackson er ekspert på, leveres på rekke og rad. Filmen avslutter også det de to foregående har bygd opp på godt vis, i tillegg til å slutte sirkelen mellom “Hobbiten” og “Ringenes herre”-trilogien. Det siste blir kanskje litt vel tydelig etterhvert.

Men tilbake til slaget, for det er merkelig nok der filmen halter litt.

Vi slutter oss til Bilbo Lommelun og de 13 dvergekompisene hans i det gjenvunnede Erebor, idet de bevitner Smaugs nådeløse angrep på Langsjøby. Thorin Eikenskjold er imidlertid mer opptatt av skatten han nå har fått kloa i, enn å hjelpe til med å forhindre den pågående grillfesten noen drøye kilometere unna. Rart er det derfor ikke at de overlevende etter Smaug-angrepet, deriblant Bard Bueskytter, føler at dvergene skylder dem en krone eller to for tort og svie. Også alvene er på sedvanlig vis forsmådd, og sender en hær for å få kloa i en del av Thorins nyervervede rikdom. Samtidig marsjerer orkelederen Azog og hans legioner mot Erebor for å gjøre slutt på dem alle sammen.

Jada, krig står på menyen. Hele 45 minutter med det, faktisk. Peter Jackson har fått frie tøyler til å utsette våre helter for all mulig slags djevelskap og kaos. Noe som i tur indikerer et visuelt festmåltid uten sidestykke. Noe vi også får. Men selv om fantasien ikke har forlatt Jackson siden “Ringenes herre”-tiden, virker elegansen hans å ha blitt igjen på Pellenor-slettene.

Der “Ringenes herre” bød på episke slag vi fikk panoramisk oversikt over, velger Jackson her å ta kameraet på skulderen og plassere oss midt i hordene med dataanimerte orker og dverger. Resultatet er kaotisk, uten den storslagne følelsen “Ringenes herre”-slagene var mettet med. “Femhærerslaget” skriker etter et totalbilde eller tre, all den tid det er fem hærer å holde styr på.

Slagmarkens kaotiske tilstand til tross: “Femhærerslaget” er et verdig farvel med Jacksons fantastiske fortelling om Midgard. Følelsesregisteret som melder seg når Billy “Pippin” Boyd passende nok tonegir rulleteksten er nesten ubeskrivelig. For en reise vi har fått delta på. Framfor alt er det dét denne sisteetappen handler om: Et kjært farvel med et univers vi gjerne skulle sett mer av. Men det blir sannsynligvis ikke mer, det skal et godt frieri til for å skille “Silmarillion”-rettighetene fra de forsmådde Tolkien-arvingene.

Dette blir trolig Peter Jackson & co sitt siste farvel med oss som har fulgt reisen fra starten av. Jeg tar av meg hatten, og bøyer meg ærbødig i støvet.

Takk for turen, Peter. Nå skal du jaggu meg få hvile litt.