2
Femteklasses!

Tittel:
The 5th Wave
Sjanger:
Action, Eventyr, Science fiction
Varighet:
1 t. 52 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Chloë Grace Moretz
  • Nick Robinson
  • Alex Roe
  • Ron Livingston
  • Liev Schreiber
  • Maria Bello
Regissør:
J Blakeson

“The 5th Wave” er første del i en hasteskrevet boktrilogi, hvis filmrettigheter ble kjøpt opp et helt år før første bok ble utgitt, og er nok et innslag i et fyrig marked der bøker rettet mot ungdom blir adaptert over en lav sko i kjølvannet av “Harry Potter”, “Twilight” og “The Hunger Games”-fenomenene.

Det er med andre ord vanskelig å møte “The 5th Wave” med noe annet enn sunn skepsis.

En skal likevel ikke skue hunden på hårene. Utgangspunktet er besnærende nok: I en post-apokalyptisk verden følger vi Cassie, en sekstenåring som har fått huden ufrivillig hardnet av en invasjon fra rommet. I en brokete tidslinje følger vi hennes ensomme tilværelse som overlever av de første delene av invasjonen, samt historien om hva som utspilte seg før hun ble adskilt fra sine nærmeste.

I de introduserende minuttene avsløres dog filmens største svakhet, en som den dessverre ikke klarer å riste av seg, tross en første tredjedel som faktisk klarer å skape en viss troverdighet til stundens alvor. I det første møtet med konflikt befinner Cassie seg i en tilsynelatende umulig situasjon. Skal hun stole på en skadet fremmed, som potensielt er utenomjordisk, eller skal hun anta at han har et våpen, og er ute etter å skyte henne?

Problemet er bare at scenarioet ikke gir mening. Det hele står og faller på hvorvidt den fremmede vil vise hendene sine, hvilket han har muligheten til å gjøre (uten problemer), mens filmen påstår at dette er vanskelig. Dette er et manusproblem som er typisk i tilfeller hvor man ikke har visualisert situasjonen man skriver om, og vitner om en skribent som har sett seg blind på de store linjer fremfor å fordype seg i sted, tid og fysisk logikk.

Hvis man legger godviljen til kan man anta at dette er en glipp i oversettelsen fra bok til manus. Et hendelig uhell. Hvis man derimot er undertegnede, er nysgjerrig nok til å lese et par kapitler i ovennevnte bok, og finner ut at forfatter Rick Yancey gjennomgående holder samme labre nivå, så blir man lettere grinete.

Omtrent halvveis i filmen blir venstrehåndsarbeidet fullstendig dominerende, og i siste tredjedel tenker man mest på hvordan noen i det hele tatt klarer å lage en historie med så mange logiske brister, og med så mange handlingsmønstre som trosser all viten om menneskelig adferd og forstand.

“The 5th Wave” er en representant for en industri som systematisk undervurderer ungdom. Ekstra trist er det at den også representerer en sjanger som innehar et utall gode historier som enda ikke har blitt filmatisert. Tendensen til å klemme på til det tyter middelmådighet ut av alle mulige middelmådige forfatterhull kan umulig holde, men enn så lenge kan man nesten ikke annet gjøre enn å prøve å holde ut, hvor sulteforet man enn er.