4
Fine roller, småtreig film

Tittel:
Dallas Buyers Club
Sjanger:
Biografi, Drama
Varighet:
1 t. 57 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Matthew McConaughey
  • Jared Leto
  • Jennifer Garner
  • Denis O'Hare
  • Michael O'Neill
Regissør:
Jean-Marc Vallée

“Dallas Buyers Club” har allerede begynt å sanke priser for sine rolleprestasjoner. Vel fortjent.

Matthew McConaughey har imponert lenge. “Sahara” og “Fool’s Gold” er historie. Nå er det “Bernie”, “Killer Joe”, “The Paperboy” og “Magic Mike” som gjelder. Og la oss også nevne “The Wolf of Wall Street” og HBO-serien “True Detective”. McConaughey har blitt en av de aller største gutta i Hollywood. Faktumet har manifestert seg gjennom en Golden Globe-statuett i januar, og faren er overhengende for at også Oscar-statuetten finner veien til Matthews peishylle.

Det er med andre ord vanskelig å lage en film med Matthew McConaughey i hovedrollen dårlig. Slik er det også med “Dallas Buyers Club”.

Vi skal tilbake til midten av 80-tallet. Stedet er Dallas. Der finnes en uspiselig type ved navn Ron Woodroof. Uspiselig av flere grunner for så vidt. Ikke bare fordi han er lite empatisk, sleip og selvsentrert – han bærer også med seg hiv-smitte hvor enn han går, noe de fleste sikkert kan enes om at ikke bør smaksette en ciabatta.

Når Woodroof får dødsbudskapet av selveste Dr. Russel Edgington (intern referanse for oss “True Blood”-fans) får han utvilsomt andre ting enn penger, hest og pupper å tenke på. For ikke å snakke om hvor lite homo han er. Hvordan bli frisk? Kanskje ikke mulig, men hvordan leve lengre i det minste?

Medisiner mot aids finnes knapt i USA på denne tida, og det som finnes er bare på prøvestadiet. Dét holder ikke for Woodroof. Nei – her må det færas til Mexica.

Mer om historien er det ikke nødvendig å si. Vi får anstendige skildringer av aidssjuke folk, legemiddelindustrien, homser og transpersoner. Miljøet er svært troverdig, skuespillet bra fra start til slutt og temaet forholdsvis interessant. Og filmen er basert på en sann historie, som som alltid skaper litt ekstra tyngde.

Det er likevel noe som ikke stemmer helt med “Dallas Buyers Club”. Den er nok rett og slett litt treig. Woodroof kunne med fordel vært utbrodert litt mer – han er ganske enkel i væremåten. Historiens opp- og nedturer kunne kanskje vært jazzet opp ytterligere. Og når man først skal vise fram aids og homser på en virkelighetsnær måte – hva med å strekke det enda litt lengre? Både når det gjelder sykdommen og forhold mellom mann og mann.

Noe mangler i hvert fall. For som sagt – “Dallas Buyers Club” er litt treig.

Share Button