3
For hardbarka Shakespeare-fans

Tittel:
Macbeth
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 53 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Michael Fassbender
  • Marion Cotillard
  • David Thewlis
  • Elizabeth Debicki
  • Jack Reynor
  • Sean Harris
  • Paddy Considine
  • David Hayman
Regissør:
Justin Kurzel

Det sies å ligge en forbannelse over de mange filmadapsjoner basert på skuespillet MacBeth. Er det også tilfellet for 2015-versjonen?

Det skal ikke stå på forsøkene, for Shakespeares populære stykke har blitt filmatisert for TV eller lerret hele 17 ganger. Både store og små navn har forsøkt seg, deriblant Sam Worthington, Ian McKellen, Judi Dench, Jeremy Brett, Patrick Stewart og Sean Connerys sønn Jason Connery. Fellesnevneren for samtlige versjoner er at ingen virkelig har slått helt an. Dessverre inkluderer det årets utgave.

Vi snur tonen og tar det positive først. MacBeth er unektelig forseggjort rent visuelt. Tåka ligger tykt over Skottland. Det myses både på skjermen og i kinosalen. Kiltens fedreland er skildret med ømfintlig pensel og gjør Justin Kurzels film til en av årets vakreste opplevelser.

Det er også et imponerende stykke hukommelse som fremvises her av herr og fru Macbeth. Å lære seg Shakespeare-tekst utenatt kan umulig oppleves som noe annet en besværlig. Michael Fassbender og Marion Cotillard, som bekler hovedrollene, kan skilte med flere enn èn 15-minutters monolog av tyngste William-sort. Det i seg selv er en applaus verdig.

Men så er det kanskje nettopp derfor Macbeth blir i overkant tung. Dette er dialogfilmens mor, hvilket i seg selv ikke trenger være negativt, men når samtalene fremføres ordrett slik Shakespear skrev dem, da mistenker vi at den gjennomsnittelige kinogjenger faller av. Det er vanskelig å riste av seg følelsen av at vi legger våre uskyldsblå på en scene og ikke et lerret. Macbeth er krevende. Framdriften er som et esel med kjerre, plog og passasjer.

Og med disse elementene til grunn klarer en aldri helt å forstå prosessen herr Macbeth går gjennom. Fra samvittighetsfull kriger forgiftet av sin brud til arrogant og hensynsløs blottet for indre moralske stemmer. Et sted i all praten har forandringen skjedd, uten at mellomleddene vies særlig oppmerksomhet. Det går på troverdigheten løs.

Macbeth er visuelt slående med et par herlig intense monologer, men hemmes av et tempo som utfordrer mer enn det fascinerer. Dette er for den harde Shakespear-kjernen, og for all del – det kan meget vel være at det segmentet blir tilfredsstilt.