4
Forført, men ikke revet med

Tittel:
Anna Karenina
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
2 t. 10 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Keira Knightley
  • Jude Law
  • Aaron Taylor-Johnson
  • Matthew Macfadyen
  • Alicia Vikander
  • Domhnall Gleeson
Regissør:
Joe Wright

Estetisk sett glimrende, men filmens uttrykksform stjeler også mesteparten av oppmerksomheten fra det romantiske dramaet til Leo Tolstoj.

Joe Wright har tidligere virkelig klart å fange min emosjonelle oppmerksomhet, med filmer som “Stolthet og fordom” og “Om forlatelse”, men dessverre ble jeg aldri fullstendig revet med av det emosjonelle dramaet i “Anna Karenina”. Er jeg kanskje lei av Keira Knightley i kostymedrama? Så Jude Law litt for merkelig og kjedelig ut som Karenin? Var Aaron Taylor-Johnson litt for innpåsliten som Vronskij? Det jeg likte ved dem derimot var deres spørsmål om hva som var essensielt i et menneskes liv, det til tross for at jeg vandret ut av kinosalen nokså nedbrutt og følte det som om alle mine håp om kjærlighet var blitt knust.

På den andre siden – det Wright kan gjøre med dansescener elsker jeg virkelig, hvor danseparet glemmer resten av verden og blir oppslukt av hverandre – sånn som han gjorde i “Stolthet og fordom”. Bare at i “Anna Karenina” danser de en herlig annerledes vals. Menneskene rundt har stivnet som om tiden står stille før de fordufter fullstendig, i tillegg til flere effekter som sørger for at scenen alene – uten ett ord – kunne ha fortalt oss hele historien.

Estetisk sett er filmen ganske fascinerende, genial faktisk. Men det kan være både filmens hjelper og ødelegger, avhengig av øyet som ser, siden det inviterer publikum til å ta et skritt tilbake og betrakte bildene framfor å lokke publikumet til å la seg forsvinne innenfor kinolerretets rammer.

Fungerte det for meg? Ble jeg underholdt? Ja, det er tross alt nydelig musikk av Dario Marianelli (effekten av toglydene alene er helt fantastisk), fascinerende sceneskift, teatralske positurer og interessante fortellingsrammer. Problemet for å skulle få en større filmopplevelse er nettopp filmens fascinerende uttrykksform som fungerer mer som en distansering enn en innlevelse til dramaet. Jeg ble kanskje aldri revet med av kjærlighetsdramaet, men jeg ble likevel forført av filmens ønske om å være noe annet. Om ikke annet er “Anna Karenina” et modig kostymedrama, som kanskje kan sies å være mer en kunstform av levende teaterscener enn et kostymedrama.