4
Forlokkende

Tittel:
Far from Men
Sjanger:
Action, Drama, Western
Varighet:
1 t. 41 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Viggo Mortensen
  • Reda Kateb
Regissør:
David Oelhoffen

Aldri har været i en kinosal vært like guffent. Sjeldent er landskapet like flott.

Gjennomtrekken gjennom falleferdige vegger fikk meg til å ta på meg jakka der jeg satt i kinosalen. Den kalde vinden på lerretet gjorde at jeg ønsket meg til Mallorca.

Samtidig ser 50-tallets Algerie fabelaktig ut. Øde, forblåst og forlatt (å dra en parallell til Mad Max-filmene er nesten aktuelt), men likevel fabelaktig. Mye takket være Viggo Mortensens evige Aragorn-tryne. Men likevel – «Far from Men» er fabelaktig på egen hånd.

Viggo spiller Daru, en fransk-algerier og tidligere befal i det algeriske militæret. Nå har han for lengst lagt fra seg stridsøksa og jobber som lærer i den aller mest øde ødemarka: Der ingen skulle tru at en skule kunne vere.

Én dag kommer en fransk konstabel med en fange som må transporteres til en naboby av Daru alene. I møtet med fangen kommer det fram at Daru er en mann av prinsipper. Rett skal være rett. Alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Dette er en western-film langt fra vesten. Attpåtil er musikken laget av Nick Cave.

Vi får ikke vite stort om verken Daru eller fangen. De befinner seg stort sett i samme båt og må klare seg sammen så godt det lar seg gjøre. Forholdet deres utvikles naturlig, dog uten spesielt mye småprat.

Filmens ulempe er at Daru er en altfor klassisk helt, og at hele filmen baserer seg på han og hans valg. Vi veit hva han velger og hvorfor han velger som han gjør. Han er en standhaftig pasifist, men holder sine ord. Han er en betraktelig mye mindre alkoholisert Jeff Bridges i «True Grit». Mer er det ikke å si. Han er ikke så glad i å snakke om seg selv.

Fangen, spilt av Reda Kateb, er mye mer interessant, men ganske enkelt fordi vi ikke helt veit hvor skyldig han er. Sannheten bak hans historie fører med seg et ganske stilig dilemma, noe som absolutt er historiens sterkeste punkt. Både Kateb og Mortensen overbeviser som ufrivillige fotgjengere, og det skal nevnes spesielt at hele filmen (og Mortensen) er på fransk.

Filmens sterkeste punkt er derimot scenografien. Algerie blir presentert som like ugjestmildt som det er vakkert. Godt og vondt på én gang. Vinden blåser på deg et tvetydig smil mens regnet tisser deg i buksene, men likevel vil du dra dit og slå opp telt. Horisonten er forlokkende.

Historien går rett frem, én vei, uten å by på for mye spenning. Daru er til en viss grad likegyldig, og hans likegyldighet er uheldigivs litt smittsom.

Men «Far from Men» er en film det er verdt å se, spesielt fordi synet er en sans som har blitt prioritert i dens produksjon.