6
Fortryllende fransk

Tittel:
De urørlige
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 52 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • François Cluzet
  • Omar Sy
  • Anne Le Ny
  • Audrey Fleurot
Regissør:
Olivier Nakache, Eric Toledano

Tenk hvis du hadde hatt din egen rullestolbruker du kunne gjøre hva du ville med.

Det høres vel egentlig ganske morbid ut, men er likevel et nøkkelelement i filmen “De urørlige” – skrevet og regissert av Olivier Nakache og Eric Toledano. Filmen har slått alle publikumsrekorder i det franske hjemland, og har også blitt den nest største kassasuksessen i Frankrikes historie, rett bak  “Velkommen til Shti’ien”, som kom i 2009. “De urørlige” har (i skrivende stund) også landet en solid 63. plass på IMDb’s liste over tidenes beste filmer.

Philippe (François Cluzet) er en vaskeekte aristokrat fra de velstående himmelstrøk, som ble lammet fra halsen og ned etter en paragliderulykke. Han trenger nå hjelp til alt. Når Philippe søker ny personlig assistent dukker Driss (Omar Sy) opp til intervju. Han har nettopp kommet ut av fengsel etter seks måneder i kasjotten, og er der kun for å få signert en bekreftelse på at han møtte opp, slik at han kan motta velferdspenger. Philippe lar seg sjarmere likevel av Driss’ uhøflige, men brutalt ærlige fremtoning, og gir ham jobben.

At to ulike mennesker fra to ulike verdener setter perspektiv på hverandres liv er ikke noe vi ikke har sett før. At det viser seg at den fattigste av dem – den fra vanskeligst kår – innehar større visdom om livets gleder er heller ikke nytt. Likevel har Nakache og Toledano tatt grep som gjør at filmen fremstår overraskende frisk. Hovedsaklig grunnet castingen av Cluzet og Sy, som spiller fletta av hverandre. De to virkeliggjør en sjeldent god kjemi på lerretet og  blir til to karakterer en kan både le og gråte med. To karakterer vi oppriktig bry oss om.

Det er en nytelse i seg selv å se hvordan dette usannsynlige kameratskapet utvikler seg. Hvordan tokløveret lærer viktige – og uviktige – livsleksjoner av hverandre. Philippe forsøker å belære Driss i verdien av finkultur – som kunst og kammermusikk, mens Driss sprer gleden ved å røyke joint, leie prostituerte og kjøre raske sportsbiler. En blir genuint rørt av å se hvordan totallammede Philippe igjen ser livslysten i hvitøyet. Det er sjeldent en film får meg til å både le og gråte. Jeg må bare si det: Dette er en fantastisk flott film.

Og, som jeg nevnte i starten, hva ville du gjort med din egen rullestolbruker? Jeg finner Driss’ løsning vanvittig varmende. Du behandler dem som mennesker – ikke handicappede. Driss lar ikke det faktum at Philippe er lam fra halsen og ned gå upåpekt hen. Her ertes og tulles det over en lav sko. Vår rullestolavhengige venn får både varm te helt over beina, og skjegget klippet i ymse varianter. Det er så fordømt hjertevarmende at en ikke kan gjøre annet enn å smile. Som Philippe selv påpeker fornøyd: “Noen ganger rekker Driss meg telefonen fordi han glemmer at jeg ikke kan ta den imot.”

Skal vi trekke for noe her må det være at filmen kan virke rimelig fordomsfull. Den mørkhudede innvandreren Driss kommer fra ghettoen, er selvfølgelig kjeltring og snylter på trygden. Skildringene av overklassen er ikke noe bedre. Vi har den velstående aristokraten. Han bor selvsagt i et digert herskapshus, har mange tjenere – og kun kakseinteresser, som klassisk musikk og overpriset kunst. Han leser tørr poesi og kjører eget privatfly. Det kan få en til å lure, men disse elementene var bare noe jeg noterte meg – og ikke reagerte negativt på. Kanskje er det nødvendig for filmen at en bruker disse ytterpunktene for å tydeliggjøre budskapet om at vi alle kan lære noe av hverandre, uavhengig av opprinnelse. Filmen handler om mennesket, ikke politikk, raseskille eller klasse – som gjør at den lever med det.

Filmen er for øvrig basert på en sann historie, men har tatt seg noen friheter til sannheten. Regissørene Olivier Nakache og Eric Toledano ble kjent med historien til Philippe Pozzo di Borgo, og hans hjelpepleier Abdel Sellou, gjennom en dokumentar fra 2004. Altså er egentlig ikke Driss en afroamerikansk innvandrer, men en muslimsk flyktning fra Algerie.

Essensen i dokumentaren skal ha vært at Philippe var et lukket individ før Abdel dukket opp, men så begynte han å nyte livet igjen, slik vi ser i “De urørlige”. Jeg kan også avsløre at rettighetene er solgt til Hollywood og forarbeidet med en nyinnspilling har startet. Enkelte vil ha det til at Colin Firth er ønsket i rollen som Phillipe, men personlig mener jeg Robert De Niro ville vært et bedre valg – av den enkle grunn at sistnevnte og Cluzet er som skilt ved fødselen.

Men la oss i det minste samles i en bønn om at Eddie Murphy ikke blir den amerikanske Driss.

Share Button