Franchise’n vokser
- Hugh Jackman
- Liev Schreiber
- Ryan Reynolds
- Taylor Kitsch
- Kevin Durand
- Dominic Monaghan
Den fjerde filmen i rekken er den største indikasjonen på at X-Men-konseptet sent vil gå i grava. Mutanter er moro.
Tidligere har vi sett Charles Xavier samle et uslåelig mutantteam, hvorav Hugh Jackman-karakteren Wolverine har vært en viktig brikke. Nå skal safta skvises – nettopp ved å fortelle Wolverines historie, fra da han vandret barbeint som smågutt ut av barndomshjemmet, gjennom alle verdenskrigene og inn i moderne tid.
Og stadig dukker det opp nye mutanter – den fundamentale interessevekkeren i hele franchise’n. Og godt at skaperne vet det, men vet de det godt nok? Dét er spørsmålet. Jeg tror man frykter overkill, og det har jeg stor respekt for. Likevel – jeg vil se mer. Flere. Og jeg vil se dem brukes til noe nyttig. I denne ser vi opptil flere titalls mutanter, men alt de gjør er å flykte. Kanskje nyttig for dem – hvis de ønsker å overleve filmens gedigne ondskap. Men – kjedelig for meg.
Når det er sagt, noen av mutantene er litt drøye i sine evner. At en genmutasjon kan få en fyr til å sprute stråler av ild ut av øynene er smått utenkelig. Men før jeg blottlegger min fysikkkompetanse helt – dette er jo uansett fiksjon. Fysikkens lover gjelder ikke.
Men det var det med overkill, da.