5
Fransk-kanadisk smask og dask

Tittel:
Tom at the Farm
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
1 t. 45 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Xavier Dolan
  • Pierre-Yves Cardinal
  • Lise Roy
  • Evelyne Brochu
Regissør:
Xavier Dolan

Kjærlighet høres fint ut på fransk. Men la oss ikke skue hunden på skarre-R-en. Fransk (-kanadisk) kjærlighet kan nok også ha en fæl ettersmak. Av løse tenner.

Tom (Xavier Dolan) drar til den kanadiske bygda for å være i begravelsen til kjæresten sin. Under oppholdet bor han med den sørgende familien: Mora og broren til kjæresten. Det høres i utgangspunktet ganske hyggelig ut, men saken er at Tom og kjæresten var homofile. Broren Francis (Pierre-Yves Cardinal) vet dette, men vil at mora skal tro at sønnen var en ordentlig, skikket, ung mann. Han er villig til å gjøre alt som står i hans makt for å overbevise mora om at sønnen var heterofil.

Plottet kunne vært grobunn for en helteit amerikansk komedie. Heldigvis er det stikk motsatt: Historien legger grunnlaget for dødsalvorlig fransk-kanadisk realisme.

Tom forblir på gården, og forholdet til Francis utvikler seg etter hvert til det verste forholdsmonsteret siden Rihanna og Chris Brown. Francis er nemlig helt uten empati, og humørsvingningene hans hadde fått Patrick Swayze til å rykke på dansefoten og tap-danse på kisteveggen.

Hovedrolleinnehaver Xavier Dolan er også regissør. Dette vil man nok helst ikke vite på forhånd, for filmen virker ufattelig egosentrisk med det i baktanke. Nærmest en tredjedel av filmen brukes på nærbilder av han. Selv mens andre snakker, entrer og forlater scenen er fjeset hans ofte det eneste vi får se. Men det slår overraskende nok ikke feil. Det er modig gjort. Modig og stilfullt. Dolan veit hva han gjør – både med trynet og kameraet.

Pierre-Yves Cardinal, som spiller Francis, har minst like god styring på trynet. Jeg tror han er på 14.-plass på “Fæle folk på film”-lista mi. Creds.

Et like ekstremt valg er musikken. Eksplosiv strykermusikk står som kontrast til det ellers minimale lydbildet. Dette er med på å gi filmen en ganske særegen stil – noe den kler.

Etter hvert blir “Tom at the Farm” rarere og rarere. Dette er fordi de mellom-menneskelige forholdene nesten blir for urealistiske. Merk “nesten”. Dolan makter å holde de følelsesmessige utskeielsene på et nivå som jeg akkurat orker å godta. Sånn skal det være.

Jeg må avslutte med å si at enkelte dialoger er svært minneverdige. Ellers hadde jeg måttet avslutte med å innrømme at slutten var litt skuffende, og det er synd å si.

Share Button