4
Friskt pust på 30.000 fot

Tittel:
Panic Button
Sjanger:
Grøsser, Thriller
Varighet:
1 t. 36 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Scarlett Alice Johnson
  • Jack Gordon
  • Michael Jibson
  • Elen Rhys
Regissør:
Chris Crow

Med sine 300.000 pund i totale kostnader, hadde ikke “Panic Button” råd til annet enn skuespillere som kan krediteres roller som publikumsbølle i “Captain America”.

Likevel leverer filmen noe av det friskeste jeg har sett fra en horrorthriller på lenge.

Jo, Max, Gwen og Dave vinner en tur til New York med eget privatfly, gjennom det sosiale nettverket, all2gethr.com. Det ligner Facebook i sin form. Om bord på flyet blir firkløveret invitert til å spille et spill basert på deres all2gethr-profiler. Alt er regissert av et individ som skjuler seg bak et animert alligatorhode, fremvist på flyskjermene. De skjønner fort at spørsmålene er av mørk og avslørende karakter, og at de må skitne til hendene for å redde seg selv og sine nærmeste.

Det blir litt “Saw” møter “The Social Network” dette her. Filmen tar for seg nettets klisterhjerne og vår tendens til å uskyldiggjøre våre digitale handlinger. Vi har sett flere behandlinger av denne tematikken før, som blant annet i “Chain Letter”, hvor en gærning myrder tenåringer som ikke videresender en kjedemail. Men “Panic Button” gjør det med en viss menneskekjennende elegans. Istedenfor å rette en advarende finger – som ingen liker – mot nettets fallgruver, påpeker den bare at alt du gjør lagres i den digitale sfæren. Alt kan graves fram. Selv om du bare surfet, kan innholdet du leker med være skadelig. På den måten får vi ispedd et moralsk bakteppe som funker.

Filmen foregår i sin helhet om bord på flyet, med unntak av noen minutter i starten. Jeg blir kjapt virvlet inn i problemstillingene av dyktige skuespillere, som jeg etter fem minutter trodde jeg skulle hate. Pussig hvordan ting forandrer seg. Etter hvert som mer og mer informasjon blir avslørt om den enkelte person, og gir samtlige en mørkere karakteristikk – jo mer nysgjerrig blir jeg.

“Panic Button” treffer godt på de samme punktene som den første “Saw”-filmen gjorde. Den er smart og overraskende, men overlesses ikke med gørr (som i resten av “Saw”-filmene). Dog klimakset ikke er like originalt som den døde mannen i midten av rommet, blir vi gitt en tilfredsstillende grunn til alt oppstyret. Og avhengig av hvor familiekjær (eller hevngjerrig) du er, kan det godt være at du setter spørsmålstegn ved hvorvidt det var så ondt gjort av alligatoren.

Det er klart, filmen er ikke superoriginal. Og den hemmes litt av lokasjonsvalget, samtidig som du lett kan finne logiske brister. Men likevel, “Panic Button” har et raskt tempo – til tross for lite spillerom (bokstavelig talt) – og den har et stramt manus. Den appellerer til sider hos oss vi blottlegger i privat selskap. Selv om karakterene er dratt til ytterpunktene (en alkoholiker, en pedofil og en hykler), tror jeg likevel folk flest vil se ting de kjenner seg igjen i her. Som det å ikke lese vilkår og betingelser før du trykker OK.

Kommer på leiemarkedet denne uken.