5
Full pupp!

Tittel:
Hardcore
Sjanger:
Action, Science fiction
Varighet:
1 t. 36 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Sharlto Copley
  • Danila Kozlovsky
  • Haley Bennett
  • Andrey Dementiev
  • Dasha Charusha
  • Sveta Ustinova
  • Tim Roth
Regissør:
Ilya Naishuller

For å ta det opplagte først: “Hardcore” er ingen smart film. Den forventer null og niks av deg som tilskuer, annet enn at du ikke tar deg selv altfor høytidelig, og at du ikke blir lett svimmel av raskt bevegelige bilder.

Klarer du å le med og ikke av, klarer du å omfavne den hjernedøde fascinasjonen for testosteron, frenetisk action og et tempo så heseblesende at du knapt rekker å tenke, ja, da vil du sannsynligvis få mye ut av Ilya Naishullers konseptkåte spillefilmdebut.

Det store trekkplasteret denne gangen er at hele filmen fortoner seg som en eneste lang sekvens med såkalte førstepersons-innstillinger, der hvor kameraet kontinuerlig simulerer synsinntrykket til hovedpersonen. Ved å “være” protagonist Henry i drøyt én og en halv time, suges du inn i en opplevelse som handler minst like mye om bevegelse og fysisk tilstedeværelse som det handler om fremstillingen av et koherent narrativ.

I en medievirkelighet hvor filmer som “Superman v Batman: Dawn of Justice” (Snyder, 2016) blir kritisert for å være segmentert og usammenhengende, er det forfriskende å se en film som med stolthet rendyrker formen.

Substitutt for plot er aggresjon, for motivasjon: blod og gørr, for fremgang: eksplosjoner. “Hardcore” boltrer seg i å være en sardonisk langfinger rettet mot alle som finner sivilisasjonens undergang i medievold. Trangen til å fortsette å se på spetakkelet drives utelukkende av nysgjerrighet og skadefryd, og det er helt i orden.

I et eneste langt frampek synes filmen å være en slags hyllest til teknologisk utvikling og sammensmeltende subkulturer. Referansene til virtuell virkelighet, populære YouTube-kanaler og særlig spill er mange, men blottlegger kanskje det mest overraskende med filmen—den er verken filmet eller projisert i 3D.

Mest sannsynlig et resultat av lavt budsjett og rent praktiske årsaker, er utelukkelsen av stereoskopisk syn et smått skuffende anliggende, særlig siden premièren av filmen sammenfaller med utgivelsen av VR-hodesett som Oculus Rift og HTC Vive. Muligheten til å bli solgt som filmopplevelsen skreddersydd for VR var utvilsomt tilstede.

Likevel, når alle lemmer omhyggelig er revet av, og samtlige kropper ligger stille, kan man vanskelig unngå å legge merke til noen fikse anskuelser som titter frem blant alt det ironiske og idiotiske. Elementer av subversive idéer om kjønn, relativt subtile stikk til spillmediet og kommentarer om moderne arketyper, er nok til en stakket stund å belemre seeren med tanker og følelser som varer i mer enn noen millisekunder av gangen. “Hardcore” er ikke smart, men den har evnen til å overraske på flere vis enn hvor mange måter man kan maltraktere en menneskekropp på.

Om ikke annet er den en slags anakronistisk multimedial størrelse som gir store ord fra nittitallet om sammensmelting og dekonstruksjon nye meninger. 360 graders VR-film, berg-og-dal-bane-aktige spetakler, attraksjonsjag, spill og film hånd i hånd; alle er stikkord som kan hjelpe til med å oppsummere en film som storkapitalen egentlig burde ha hatt vett nok til å lage i mye større skala. Akademia vil omfavne den, publikum likeså, og om få år vil nyvinningene være bakstreverske. Best å hoppe på lasset først som sist og innfinne seg med den eneste korrekte hastigheten: full pupp!