4
Funksjonshemma sex

Tittel:
The Sessions
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
1 t. 35 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • John Hawkes
  • Helen Hunt
  • William H. Macy
  • Moon Bloodgood
Regissør:
Ben Lewin

Har du noen gang lurt på hvordan multihandikappede har sex? “The Sessions” gir deg svaret.

Mark O’Brien (John Hawkes) har polio og kan ikke bevege kroppen fra halsen og ned. Han må ligge mesteparten av døgnet i en jernboks som holder kroppen hans i live. Han er 38 år og har aldri hatt sex.

Da han forelsker seg i sin pleier tar han kontakt med sexterapauten Cheryl (Helen Hunt) for å bli kvitt jomfrudommen. Hun spesialiserer seg i å hjelpe problematiske tilfeller med å bli kjent med egen kropp og seksualitet – og det på en litt uortodoks måte. For mange vil yrket hennes være vanskelig å skille fra det en prostituert driver med. Men vi lærer fort at forskjellen på en prostituert og en sexterapaut er at sexterapauten ikke ønsker at du skal komme tilbake gang på gang. Hun har en grense på seks avtaler, for å unngå at klientene binder seg for mye til henne.

Allrounderen John Hawkes gjør en god innsats som multihandikappede Mark, men den som kanskje imponerer mest er Helen Hunt. Hun er sexterapaut, mor og kone i ett – og man må kunne kalle henne fryktløs, for svært få 49 år gamle kvinner ville vært så komfortable med å være splitter nakne på film. Det er imponerende hvor godt hun tar seg ut. Her er ingenting sensurert, og dét er et veldig riktig valg av regissør Ben Lewin. For skal man lage denne type film kan man ikke gjøre det halvveis. Et annet sjarmerende innslag er presten i William H. Macys skikkelse. Han blir Marks nærmeste støttespiller som hjelper og gir råd, selv om Mark synder ved å ha sex utenfor ekteskapet (dette var på 80-tallet).

“The Sessions” er hverdagslig, nakent, kleint og langt fra klassisk Hollywood-romantisk. Likevel tar denne filmen opp fordommer og problemer som mennesker uten fysiske handikap ikke kan sette seg inn i. Filmen er på et vis større enn seg selv og gir svar på spørsmål de fleste ikke engang visste at de hadde.

Den er basert på en sann historie, men en del friheter er tatt for å piffe det hele opp. Når det er sagt er filmen likevel ikke spesielt fengslende. Den blir flat og lite spennende, selv om den bare varer halvannen time. Man får mye sympati for Mark, men det mangler enda litt for at vanlige mennesker skal kunne forstå hvordan det faktisk er å leve med et slikt handikap. Men jeg satt i det minste igjen med en forsterket følelse av at handikappede er nokså vanlige mennesker de også – så om ikke annet dreper den kanskje noen fordommer.