2
Giddalaust, Harald!

Tittel:
Skyggejegerne: Demonenes by
Sjanger:
Fantasy
Varighet:
2 t. 10 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Lily Collins
  • Jamie Campbell Bower
  • Robert Sheehan
  • Lena Headey
  • Jonathan Rhys Meyers
  • Aidan Turner
Regissør:
Harald Zwart

“Skyggejegerne” er barnemat. Voksne krever mer gastronomiske opplevelser, men ungdommen klarer visst ikke å fordøye annet for tida. Regissør Harald Zwart tygger maten for dem.

“Yesterday you were an ordinary girl, but now your life is turned upside down” hørtes nytt og spennende ut i Lewis Carrolls “Alice i eventyrland”. I de rette omstendigheter kan altså setninga skape høye forventninger.

Men i “Skyggejegerne” framprovoserer denne replikken én eneste tanke, eller rettere sagt onomatopoetikon: Bah.

I de første minuttene av filmen blir vi raskt gjort kjent med Clarys (Lily Collins) forholdsvis typiske ungdomsliv. I like stort hastverk blir det tydeliggjort at hun er spesiell idet mora hennes (Lena Headey) forteller at “She’s not ready. Yet.” Hun skal åpenbart reise til Galtvort snart.

Hun drar heldigvis ikke til Galtvort, men det viser seg at hun ikke er en såkalt “verdslig” (les: gomp/muggle). Hun er en skyggejeger. Det er nemlig kult å sette sammen to kule ord. Skygge og jeger, liksom. Dødsfett.

Raskt får hun beskjed om at skyggejegere er nødt til å kle seg som emoer i midtlivskrise. Jeg veit ærlig talt ikke om dette er en intern skyggejeger-spøk. Uansett var det ikke en gang utilsikta morsomt.

Deretter baller det på seg. Demoner, engler, venner, fiender, heterofile og homofile skaper drama og action. Men de skaper ikke noe nytt. Og det gamle de gjenskaper blir dårlige kopier. Harry Potter, Ghostbusters, Jill Valentine, Obi-wan Kenobi og The Doctor burde føle seg snytt.

Regien er uhelbredelig traurig og uheldigvis norsk. I en av slåssesekvensene dultes det borti bokhyller så bøker faller ned, men de faller aldri én og én. Alltid tre og tre. Limt sammen. Fordi de er rekvisitter. Resten av filmen bærer samme giddalause preg.

Heldigvis for kronisk sjarmerende Robert Sheehan, som spiller bestevennen til Clary, benytter han muligheten til å stråle som en ire i det ellers triste skuespillergalleriet. Jeg er i denne sammenheng nødt til å nevne Godfrey Gao spesielt. Han har ikke mye erfaring fra film eller TV, og sånn bør det forbli. “Prøv å snakk på en litt tøff måte eller no’,” er de eneste retningslinjene Harald Zwart tilsynelatende gadd å gi.

Det skal dog også sies at filmen overraska positivt et par ganger. Demonene så nemlig djevelsk bra ut til tider. Ble litt redd, jeg.

Som sagt innledningsvis er denne filmen en potensiell yndlingsfilm hos mang et pubertalt spedbarn. La oss bare håpe at den ikke forblir yndlingsfilmen for lenge.