2
Glissent og kristent

Tittel:
Heaven is for Real
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Greg Kinnear
  • Kelly Reilly
  • Thomas Haden Church
  • Connor Corum
Regissør:
Randall Wallace

Nok en sann historie har funnet veien til kinosaler over hele verden. Denne hadde riktignok verden klart seg fint uten.

Presten Todd Burpo (Greg Kinnear) lever et godt liv. To barn, en vakker kone, et stort og trygt nettverk rundt seg, samt at han bidrar med flere jobber på en gang. Han er et prakteksemplar på en hengiven kristen far – proppet full av lykke. Men så skjer noe helt uventet. Sønnen hans, Colton (Connor Corum), blir brått syk og blir brakt til sykehuset. Livet hans virker å være i fare, men han klarer seg gjennom en tøff operasjon og er snart på bena igjen. Men han er forandret. Han forteller faren sin om hvordan himmelen er, og forteller ting han aldri kunne vite. Faren er overbevist, men nå må han overbevise resten av samfunnet rundt dem også.

Slik lyder den sanne historien om gutten som opplevde himmelen uten at hjertet stoppet. Og skal jeg være brutalt ærlig så er det gørrkjedelig.

“Heaven is for Real” er egentlig en ålreit historie om samhold og hvordan en familie må komme seg gjennom en utfordring – som ingen kunne forutse. Problemet er derimot at filmen ikke har noe driv, og at historien er uten sjarm. Jeg sliter også med å se hvor styrkene til de mest profilerte karakterene er. Greg Kinnear forsøker så godt han kan, men han har dessverre ikke nok å jobbe med. Her er det manus og regi som faller igjennom.

Og det er samme mann, Randall Wallace, som står bak begge to – mannen som leverte både regi og manus til den ganske så gode “We Were Soldiers”. Denne gangen klarer han ikke balansere en fin linje mellom de to ansvarene han har, og det blir altfor tregt på begge områder. Manuset mangler drivet og regien prøver å være større enn filmen. Og da faller jeg tilbake på én ting: Råmaterialet er for svakt for det store lerretet.

Det er sjeldent jeg kjeder meg frem mot et klimaks jeg aldri føler kommer. Her vimser Randall Wallace frem og tilbake og ender opp med å fortelle oss at himmelen eksisterer. Ja, akkurat som tittelen så subtilt forteller oss. Kremt.

Om filmen treffer med sitt budskap er jeg for øvrig veldig skeptisk til. Det virker som en real skivebom som fint kunne vært fortalt i en bedre kortfilm.

Et lite pluss for at Kinnear finner en slags kjemi … på egenhånd.