5
God mann, Goodman

Tittel:
10 Cloverfield Lane
Sjanger:
Science fiction, Thriller
Varighet:
1 t 45 min
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Mary Elizabeth Winstead
  • John Goodman
  • John Gallgher Jr.
Regissør:
Dan Trachtenberg

Produsent J. J. Abrams kaller “10 Cloverfield Lane” den spirituelle oppfølgeren til 2008s “Cloverfield”. Tullball. Den er mer en fjern slektning av tremeningen til bestemora di. 

Du som forventer en slags “Prometheus” til dens “Alien” bør justere ekspektansen din først som sist. “10 Cloverfield Lane” er sin egen herre med kun mikroskopiske hint til sin åtte år eldre navnbror. Det er ikke dermed sagt at du bør styre unna. Tvert om. 10 Lane er en bedre adresse.

Vi skal under jorden. Til en dommedagsbunker hvor Michelle – legemliggjort av Mary Elizabeth Winstead – finner seg selv innesperret med to andre individer. John Goodmans Howard og John Gallagher Juniors Emmet. Hun aner ikke hvordan hun endte der, men Howard serverer en historie om bomber som har falt og luft på overflaten som er forurenset. Det blir Michelles jobb å finne ut sannheten.

Og det er der “10 Cloverfield Lane” imponerer. Det blir nemlig vår oppgave også. Er Howard en gærning eller snakker han sant? Hver gang du tror du har svaret kaster manusforfatterne inn en variabel som stokker korta på nytt. Regissørdebutant Dan Trachtenberg treffer plankens ømme balansepunkt tilnærmet perfekt når det kommer til å servere nok bevis på hver side til at begge virker plausible. I tillegg har du Emmet. Er han til å stole på?

En mysterieboks-film, som de kalles over dammen, funker sjelden uten gode skuespillerprestasjoner. Verken Winstead eller Gallagher gjør seg bort, men det er Goodman som er stjerna på bunkertapetet. 63 år gamle Jonathan Stephen “John” Goodman tar stor plass, bokstavelig talt, i hver scene han medvirker. Veteranen har et betydelig nærvær. Goodman spiller med behersket ro som oppleves farlig. Det bikker aldri over til karikert og fanatisk, hvilket gir Howards plutselige raseriutbrudd en troverdig intensitet. Goodman er alltid et kjærkomment syn i sine utallige biroller, men han er vel så kjærkommen som alfahann.

Når det hele er over sitter vi igjen med et par spørsmål fra og til vi gjerne skulle hatt svaret på, men resonnerer du grundig i ditt eget hode vil du nok lande på tilfredsstillende konklusjoner. Selve slutten er av den sorten som kaster inn et temposkifte med en slags avsløring den gjennomsnittelige kinogjengeren vil akseptere eller fortrenge.

Vi gjorde førstnevnte. Det anbefales.