4
God, men ingen tungvekter

Tittel:
Southpaw
Sjanger:
Drama, Sport
Varighet:
2 t. 4 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Jake Gyllenhaal
  • Rachel McAdams
  • Forest Whitaker
  • 50 Cent
  • Oona Laurence
Regissør:
Antoine Fuqua

“Southpaw” prøver så hardt å være “Rocky” for det 21. århundre, uten at det lykkes helt. 

Billy Hope er verdens beste bokser i sin vektklasse. Han lever et perfekt liv med sin kone Maureen og datteren Leila. Livet kan ikke bli bedre for paret som begge vokste opp under tøffe kår i Hell’s Kitchen. Dette kan selvsagt ikke vare. Maureen blir under en gallamiddag skutt og drept ved et uhell(!) og snart mister Billy Hope alt han har kjær.

Sportsfilmen som sjanger krever underdogs, og derfor kan selvsagt Billy ikke være på topp slik han er i starten av filmen. Så noe må åpenbart skje her. Det er derimot ingen grense på hvor mye personlig tap Billy skal lide. Drap, rusmisbruk og annen dritt er bare narrative verktøy for å gjøre Billy om til en helt ekstrem underdog. Det er nettopp dette som gjør at filmen i blant er farlig nær ufrivillig komisk – det blir rett og slett for mye tragedie. Det blir mer “Jobs bok(sering)” enn “Rocky”.

Det er noe veldig kontemporært over hvor ekstremt alt skal være. Der det i “Rocky” var nok at Rocky var en taper uten fremtidsplaner, er man i 2015 nødt til å drepe bokserens kone for å vinne over publikums kjærlighet for underdogen. Det er selvsagt en feilvurdering, da sportsfilmen fungerer best når det er selve karakteren man empatiserer med, og ikke fordi man syntes synd på karakter A fordi hen har opplevd X antall tragedier. Det likner veldig mange av dagens filmer som tror at “mørke og nihilisme” er det samme som “voksent og intelligent”. Det er det ikke.

Samtidig så fungerer det på en primal måte, siden filmen er så fullstendig ensporet fokusert på akkurat det den vil oppnå følelsemessig. Du føler filmens manipulasjon, men kan ikke la være å bli revet med til tross for at det er like subtilt som en uppercut til fjeset. Og den eneste grunnen til at det faktisk fungerer, er fordi du har folk som Gyllenhaal, Whitaker, McAdams og til og med unge Oona Laurence som jobber dobbel overtid med å få filmen til å fungere. Disse fire skuespillerne redder manusforfatter Kurt Sutter og til dels regissør Antoine Fuqua ved å heve filmen langt over grunnmaterialet.

“Southpaw” er en god nok film, som heves av eksepsjonelt skuespill, men den vil aldri nå opp til tungvekterne i sjangeren.