5
God som gull

Tittel:
Goldfinger
Sjanger:
Action, Eventyr
Varighet:
1 t. 50 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Sean Connery
  • Gert Fröbe
  • Honor Blackman
  • Harold Sakata
  • Shirley Eaton
Regissør:
Guy Hamilton

Nummer tre i Bond-rekka, “Goldfinger”, er langt bedre enn sine to forgjengere.

Vi i filmsnakk.no anmelder samtlige James Bond-filmer framover, selvsagt i riktig rekkefølge. Anmeldelsene vil følge et litt annet mønster enn vanlig – noe som forhåpentligvis vil oppfordre til debatt. De enkelte terningkastene vektlegges ikke nødvendigvis like mye, og hovedterningkastet er ikke alltid direkte snitt av disse – bare så det er sagt.

“Do you expect me to talk?
“No, mister Bond. I expect you to die!”

“Goldfinger” har opptil flere legendariske replikker, og for en person som har sett alt av Bond, men synes alt er en uoversiktlig suppe av action og damer – mange av de scenene man husker finner man igjen i denne. Den gullmalte dama, selvfølgelig, laserstrålen som faretruende nærmer seg Bonds livsviktige kjønnsorgan, samt Oddjobs flosshattkasting, naturligvis.

Plott: James Bond får i oppdrag å egle seg inn på Auric Goldfinger, en skurk hvis kriminalitet består av å smugle og handle med gull. Spørsmålet er hvordan Goldfinger klarer å smugle så mye gull – uten at noen egentlig merker det. Det viser seg etter hvert at skurkens planer er større og styggere en først antatt. Alvoret siger sakte, men sikkert på, og konsekvensen er en finfin spenningkurve – langt mer gjennomtenkt enn “From Russia with Love”.

Action: Med Qs nye Aston Martin er det selvsagt duket for mye bilaction, og vi blir vel i grunnen passe mette innen bilen er ødelagt. Deretter skorter det likevel ikke på actionsekvenser, og det er en fin variasjon mellom neve-, skuddvekslings- og flymaskinaction. Skytingen er taktisk sett under enhver kritikk, og lydeffektene – som filmen fikk Oscar for … vel, la oss bare si at de hører ’60-tallet til.

Humor: Bonds noe uhøflige, men stadig sjarmerende stil fortsetter å legge grunnlaget for trivelige filmer. Og det meste spinnes rundt dialogene mellom ham og enten dame eller skurk. Men det er også enkelte situasjoner som fenger, på en komisk måte. At James Bond store deler av filmen befinner seg i skurkens varetekt, for eksempel. Men det er jo typisk Bond å være i ferd med å bli drept utallige ganger i løpet av film, for så å være tungen på vektskålen til slutt.

Bond-skurken: Gert Fröbe spiller rollen som Auric Goldfinger, og han er absolutt en interessant Bond-skurk der han ved første øyekast smått likner Tangerudbakkens uskyldige Bjørn Terje. Men ugagnen som bor i ham røpes etter hvert, og planen hans er langt mer fornøyelig enn Dr. Nos – og kommende Bond-skurkers, for den saks skyld. (Det vet vi jo.) I tillegg har Goldfinger med seg morsomme Oddjob som bodyguard, en skurk som kompenserer der Goldfinger kommer til kort.

Bond-dama: Først blir vi kjent med søte Jill Masterson, spilt av Shirley Eaton, men det tar ikke lang tid før hun er dyppet i gull. Deretter dukker søsteren Tilly opp og man tenker vel at dette er henne. Men så får hun en flosshatt i huet. Bond-dama er nemlig blant skurkens egne rekker, og navnet er Galore, Pussy Galore. Hun er spilt av Honor Blackman og er en litt usmakelig dame egentlig, og måten hun påvirker handlingen på er mer eller mindre tåpelig. Dessuten var både Jill og Tilly mye søtere.

Bond-låta: Helt særegen – både låta og Shirley Basseys stemmeprakt. Men mer enn det – det er stort, flott og fengende … og passende, noe som viser seg hver gang melodien dukker opp i løpet av filmen. Det er sikkert en grunn til at Oscar-showet i år inneholdt en live-versjon av Shirley Bassey herself, og vi var nok en gang mektig imponert. En låt som begynner bra, og bare vokser seg større og større.

Vel, hva synes du? Er vi enige?