2
Gørr kjedelig

Tittel:
The Green Inferno
Sjanger:
Grøsser
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
18
Skuespillere:
  • Lorenza Izzo
  • Ariel Levy
  • Aaron Burns
  • Daryl Sabara
  • Kirby Bliss Blanton
  • Magda Apanowicz
  • Sky Ferreira
Regissør:
Eli Roth

2016: Oljeprisen er på et historisk bunn-nivå, Syria-flyktninger overvelder grensene, og neo-exploitation blir vist på kinoer over det ganske land. Norge står i brann.

En lignende krakilsk reaksjon på “The Green Inferno” ville nok Eli Roth ha satt pris på.

Problemet er bare at vi i 2016 helt fint takler provoserende og sensasjonalistisk fjas, hvor nå enn febrilsk man prøver å gjøre fjaset vennlig for pressen. Roth, med sin uttalte “anti social justice warrior”-grøsser, er omtrent like rystende og aktuell som alle andre som spiller politisk mynt på arbitrære ting de har i hende: ikke spesielt.

Selv om hans siste film maner frem et visst historisk sus, og referer til utallige tidlige lavbudsjettstendenser (først og fremst tidlige italienske kannibalfilmer), så er og blir grunnlaget for tynt.

Misforstå meg rett, det er ingenting i veien med å lage B-filmer, og å utnytte apetitten folk har på vold, sex og annet snusk—ei heller å lage filmer som i bunn og grunn er en eneste lang rekke referanser—men hvis man gjør dette ene og alene fordi man vil erte på seg folk som tar seg nær av slikt, så er det lite sympati å hente fra undertegnede.

Historien om et knippe universitetsstudenter og aktivister som drar på en ekspedisjon til Amazonas for å “redde regnskogen” er i følge Roth en kritikk av Twitter-generasjonens tendens til å bedyre sin forferdelse over urett de ikke har innsikt i. Fremfor den mer kristenkonservative moralkodeksen man ser i slasher-sjangeren (hvor eksempelvis de som har sex har en tendens til å bli kvestet) konstruerer “The Green Inferno” en litt enklere: engasjerte universitetsstudenter er idioter og fortjener å dø.

Mot kritikken vedrørende fremstillingen av urinnvånere fra Sør-Amerika som simple og kannibalske forsvarer Roth seg på relativistisk vis via å antyde at kannibalisme ikke nødvendigvis er så ille, og at det er alle andre som har et vestligvridd syn. La oss for all del ikke henge oss opp i at han har tatt i bruk faktiske urinnvånere som skuespillere, og betalt dem i knapper og glansbilder for arbeidet.

Kort oppsummert blir det hele så lite genuint at sparkene som deles ut, i samtlige retninger, svir mest i form av at de i seg selv later til å være målet med øvelsen, og ikke det å lage en dugende film.

Følelsen av å se på en billig produksjon kun laget for å provosere i markedsføringsøyemed slipper i noen skarve øyeblikk der Roth tross alt viser at han har laget grøssere med glimt i øyet tidligere. For det meste sitter man dog i scene ut og scene inn og venter på den neste artige grusomheten, i mangel på noen som helst form for emosjonelt bånd med karakterene.

I mangel på ærlig og uhildet nihilisme får vi servert pent innpakket anti-politisk korrekthet. Eller politisk korrekt anti-politisk korrekthet, om du vil—og det er gørr kjedelig.