4
Gothrocker på nazijakt

Tittel:
This Must be the Place
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 58 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Sean Penn
  • Frances McDormand
  • Judd Hirsch
  • Eve Hewson
  • Kerry Condon
Regissør:
Paolo Sorrentino

Sean Penn utkledd som en sliten, halvdeprimert eks-gothrockestjerne er et ganske artig skue. Kombinerer man det med en Talking Heads-klassiker og et godt manus, får man en god film som resultat.

Den slitne gothrockeren Cheyenne bor i et herskapshus i Dublin sammen med hans 100 ganger sprekere kone Jane (Frances McDormand). Cheyenne var en stor gothrock-stjerne på 80-tallet, men har ikke laget musikk på 20 år.

Cheyenne får beskjed om at faren han ikke har pratet med på 30 år ligger for døden. Ved å lese farens memoarer finner Cheyenne ut hva faren har gjort de siste 30 årene – han har lett etter en nazivokteren som tyranniserte han i Auschwitz. Og med det setter Cheyenne ut på en reise for å finne nettopp denne fangevokteren.

Det er til tider komisk å se Penns rollefigur tusle rundt tungt sminket, med trillebag og rufsete hår. Hans møte med det amerikanske er artige og dialogene er i hovedsak intelligent skrevet. Regissør Paolo Sorrentino setter sitt preg på filmen med kryssklipping mellom de forskjellige rollefigurens liv – det er altså ikke bare Penn som er i fokus, men også hans nærmeste, samt personene og stedene han møter på veien.

Samtidig er det hele tiden farens hevnmotiv som driver Cheyenne og som fører han videre mot målet. Det er rett og slett lysten på hevn som driver handlingen fremover.

Cheyennes møter har noe å si for personene han møter. Hver og en opplever en forandring i måten man ser ting på. Men enkelte av dialogene blir litt for «smarte». Det får være grenser for hvor stor livsvisdom en mann som «røyket heroin» kan vise til enhver tid – enkelte av hans utsagn blir litt gjennomsiktige.

Filmen er passende nok oppkalt etter Talking Heads nydelige klassiker, «This must be the place». Og uten å avsløre for mye får vi også en opptreden av David Byrne og co. i filmen – en scene som må sies å være filmens absolutte høydepunkt.

Og om man hører godt etter, skjønner man hvorfor sangen har gitt tittelen til filmen.