5
Gøy med mark i ræva

Tittel:
Marksommer
Sjanger:
Action, Grøsser, Komedie
Varighet:
1 t. 36 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Kevin Bacon
  • Fred Ward
  • Finn Carter
  • Reba McEntire
  • Michael Gross
Regissør:
Ron Underwood

“Ikke spis snø”, sa alltid mamma. “Da får du mark i rompa”. Greit nok, men det hun aldri sa var at mark i baken kan være fryktelig artig.

Vi i filmsnakk.no plukker ned gamle filmserier fra hylla. Nå har vi sett “Marksommer”-filmene, og dette er anmeldelsen av den første i rekken.

I samfunnsfora snakkes det ofte om den ufyselige oventil-og-ned-holdningen, men i denne hyllesten til 50-tallets megamonster-filmer er nedentil-og-opp-holdningen det mest ufyselige som finnes. Bokstavelig talt. For her handler det om gigantiske marklignende vesener, kalt glefsere, som stikker hodet opp fra jorda for å tygge på menneskestomp.

Når en gjeng ymse middelmådigheter blir fanget i byen “Perfeksjon” må de arbeide sammen for å overleve det forvokste fiskeagnet som kveiler seg rundt under jorda.  Glefserne jakter etter lyd, så ett hardt tråkk på bakken og vips er du prøvekanin på the-spiserør-experience-1990.

Uhyggelige greier.

Det er mange grunner til at hvalstore meitemarker ikke bør funke, men la oss ikke dvele ved det. For det er vel så mange grunner til at “Marksommer” funker like bra som bøker i ei bokhylle. To av dem heter Fred Ward og Kevin Bacon aka Earl og Valentine. To bondeknøler med “Dødelig våpen”-aktig kjemi og nok sjarm til å snakke seg ut av en påkjørsel i fotgjengerfelt. Duoen bærer filmen med verbale sparringer som fremprovoserer smil, hvilket er helt nødvendig for at verket ikke skal ta seg selv for seriøst.

Og det gjør den heller ikke.

“Marksommer” er behandlet med kjærlighet og respekt for en hel sjanger. Regissør Ron Underwood, som gudene skal vite ikke har mye å skryte av verken før eller siden, traff spikeren klokkerent på hodet i 1990. Materialet er håndtert ømfintlig, men samtidig såpass jøglete at resultatet balanserer eksemplarisk på den hårfine balansen mellom latter og skrik. Jeg mener bestemt å erindre at Underwood har tatt et bevisst valg her; litt action, litt gørr – så en vits for å lette stemninga. Det føles like naturlig som å lære spanjoler å si “melkesjokolade” på Gran Canaria – dog ikke like kleint.

Det er også herlig befriende at filmen er blottet for helter i strømpebukser og grådige capture-it-alive-gjøker. Alt vi får er en gjeng som ikke føler seg spesielt egnet som treretters og legger hodene i bløt for å løse problemstillingen. Sammen. Sluttproduktet er kreativt, underholdende og intenst. Så får det heller være at en og annen papprekvisitt er smått synlig fra tid til annen.

“Marksommer” er gøy. Så enkelt er det.