5
Grått og trist – men gøy

Tittel:
Oh Boy
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 23 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Tom Schilling
  • Katharina Schüttler
  • Marc Hosemann
  • Friederike Kempter
  • Ulrich Noethen
Regissør:
Jan Ole Gerster

Oh boy, dette var et deilig avbrekk fra alt det andre.

Dette føles riktig på så mange måter. En utypisk film om en typisk ung og usikker mann spilt på en nokså utypisk måte. Og alt i svart-hvitt. Modig. Heldigvis er resultatet alle tiders, noe alle prisene filmen har sanket understreker. Seks av åtte mulige priser på German Film Awards – det må kunne kalles bra.

Vi møter unge Niko Fischer, en mann med antydning til alkoholproblemer og som nettopp droppet ut av jusstudiene. En mann uten målsettinger, uten gnist og uten penger. Vi følger ham bare én dag, men det er mer enn nok til at vi rekker å bli kjent. Det er lite å si om handlingen – det er bare dagens gjøremål og påfølgende improvisasjon som følges. Men filmskaper Jan Ole Gerster trenger verken bankran eller biljakter for å lage severdige scener. Alt han trenger er gode dialoger. Og skuespillere som kan formidle dem.

Det har han. Begge deler, faktisk. Tom Schilling, som spiller hovedrollen, er en åpenbaring for oss uvitende nordmenn, men nærmest for en ringrev å anse i hjemlandet. Han har i “Oh Boy” fått til en uskyldig, søt og litt herjet karakter som det er lett å identifisere seg med. Vel, situasjonene han kommer opp i er i det minste noe man lett kan se for seg at man vil kunne havne i selv. (Tung setning? Prøv igjen, litt saktere.) En lur illusjon om identifikasjon muligens, gitt at ikke du også er litt mislykket …

Schilling spiller sabla godt. Ingen ansiktsuttrykk er overdrevet og ethvert utsagn er troverdig. Det blir vanvittig lett å føle med ham. Joa, han fortjener en smekk på pungen, men vi ønsker han likevel en bøtte med gull.

Svart-hvitt-bilder er jeg alltid kritisk til. Svart-hvitt bilder er liksom mer kunstnerisk – eller noe sånn. Det sies i hvert fall at det som er relevant innenfor bildeutsnittet kommer mer til sin rett. Det forstyrres ikke av grelle farger. Ansiktets uttrykk gis all oppmerksomhet. Det beviser “Oh Boy”. Og det fungerer veldig godt, takket være nevnte Tom Schilling.

I tillegg er det jo en nokså trist tilværelse som skildres. Hva er vel bedre til å understreke det enn svart-hvitt-bilder?

Share Button