5
Grått om kjærlighet til smått

Tittel:
Det er meg du vil ha
Sjanger:
Drama
Varighet:
53 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Andrea Bræin Hovig
Regissør:
Dag Johan Haugerud

Pedofili i svart-hvitt. Eller?

Du trodde kanskje du hadde sett alt norsk film hadde å by på? Varg Veum, detektiver med Downs syndrom og lysskye nattklubbsangerinner som løfter skjørtet for både motstandsmenn og tyske okkupanter, for eksempel?

Vel, tro om igjen. I alle fall til du har sett “Det er meg du vil ha”  et nesten-dokumentarisk svart-hvitt-drama basert på en sann historie om en ungdomsskolelærers forhold med en mindreårig elev, der skuespiller Andrea Bræin Hovig i rollen som førstnevnte lærer sitter beint foran kameraet og forteller om sin tabubelagte romanse.

Nei, det er ikke gjøn. Det er heller ikke gjøn når jeg sier at “Det er meg du vil ha” er en gjennomført gripende film. Mye fordi brorparten av historien bak er sann. Mest fordi Andrea Bræin Hovig leverer en 53 minutter lang monolog av en hjerteskjærende klasse du vanskelig finner maken til.

Slike rolleprestasjoner gjør det nesten lett å glemme enkelte av filmens estetiske feiltråkk. Tross alt er det passelig pretensiøst å kjøre Hovigs monolog i gråtoner, for så å la fargene sprake når hun endelig har lettet samvittigheten. Kryssklippende bilder av Akerselva og andre deler av Bymiljøetatens postkort-kolleksjon bedrer ikke akkurat inntrykket.

Tross hipster-alarmens uling er “Det er meg du vil ha” et fremragende filmatisk debattinnlegg om et ekstremt tabubelagt tema. Hvor tabu er overgrepet egentlig når gjensidig kjærlighet ligger bak? Stort spørsmål, ømfintlig formulert av manusforfatter Sonja Evang, upåklagelig regissert av Dag Johan Haugerud – mannen bak dialogleksjonen “Som du ser meg” fra 2012.

“Det er meg du vil ha” søker ikke svar, men vil heller starte debatt. Gråtonene gjelder ikke bare det visuelle. Et klokt, om enn litt åpenbart, valg. Det skal tross alt godt gjøres å gå pedofili-definisjonen i næringen på snaue 53 minutter.

“Det er meg du vil ha” er noe temmelig unikt. Ikke bare i norsk film, sannsynligvis. Først og fremst er den imidlertid et kløktig laget persondrama, med rot i virkeligheten. Slike blir ofte sittende i ettertid.