5
Gripende Gullpalme-vinner

Tittel:
Dheepan
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 49 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Jesuthasan Antonythasan
  • Kalieaswari Srinivasan
  • Claudine Vinasithamby
  • Vincent Rottiers
  • Marc Zinga
Regissør:
Jacques Audiard

Jacques Audiard vant Gullpalmen tidligere i år. Nå får vi endelig se hvorfor.

Mannen bak Oscar-nominerte “Un prophète” og Golden Globe-nominerte “Rust og bein” har gjort det igjen. Han har skapt et drama der rollefigurene står i sentrum, viser vei og—best av alt—er troverdige. Det krever mot å la realistiske folk spille en så viktig rolle. Filmen skal jo når alt kommer til alt være interessant å se på.

Trikset er nok å ta utgangspunkt i noen historier som er emosjonelt fullastede. Historier vi vanlige folk ikke er i stand til å forestille oss, men likevel bæljer i bøtter av så fort vi forsøker. Historien om Dheepan og hans familie er av et slikt kaliber.

Dheepan er nemlig død. Det er Sivadhasan, en tamiltiger uten lokale fremtidsutsikter, som arver Dheepans navn og pass. Og ikke nok med det – for å komme seg ut av landet trenger han også en kone og et barn. Sammen flykter de tre tamilene til Frankrike i håp om å få politisk asyl der. Alle har lidd store nederlag.

“Dheepan” er en film der det ligger veldig mye mellom linjene. Generelt sett et kvalitetstegn, all den tid vi ikke ønsker å bli matet med opplagte fakta. Skildringen av de tre “familiemedlemmene” er grundig og balansert. De er ikke feilfrie noen av dem, men samtidig forstår man alle. Deres vanskelige situasjon er få forunt. La oss støtte dem, liksom.

Utkant-Paris er forhåpentligvis mer solrikt og trivelig enn “Dheepan” klarer å formidle, men det fremstår likevel som tung realisme. Dette hølet av et sted som familien havner i, er sikkert ikke et verre høl en det som finnes på ordentlig. Bare uflaks å havne akkurat her. En ny krigssone er ikke det Sivadhasan trenger.

Dette bringer oss fram til måten historien rundes av på. Og av hensyn til alle dere som ikke har sett filmen ennå, blir spørsmålene relativt åpne. Burde filmen klart seg med flukt og integrering som hovedproblemstilling? Eller er det et strategisk valg å bryte ut av stilen litt? Blir appellen bredere? Er avslutningen overraskende, og tilfører det eventuelle overraskelsesmomentet kvalitet til helheten?

Det er ikke helt godt å konkludere med noe. Filmen er uansett god fra start til slutt, men det spørs om ikke avrundingen—hos enkelte—vil føles noe unødvendig. For andre er den kanskje rake motsetningen.

PS! Skuespilleren Jesuthasan Antonythasan, som har hovedrollen, var selv tamiltiger i sin ungdom. I likhet med sin rollefigur flyktet han til Frankrike og søkte om politisk asyl. Temmelig spesielt.