2
Grisedårlig nyinnspilling

Tittel:
Carrie
Sjanger:
Drama, Grøsser
Varighet:
1 t. 39 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Chloë Grace Moretz
  • Julianne Moore
  • Judy Greer
  • Gabriella Wilde
  • Portia Doubleday
  • Alex Russell
Regissør:
Kimberly Peirce

Det er selvfølgelig mye blod i “Carrie”. Griseblod og mensen. Men filmen er dessverre blodfattig gjennomført.

“Carrie” tar “Mean Girls” til et helt nytt nivå. Carrie (Chloë Grace Moretz) blir mobbet på skolen og mishandles av moren hjemme. Men etter at hun får sin første menstruasjon oppdager hun at hun har evnen til å flytte objekter med tankekraft. Da ligger jo alt klart for et helvetes skoleball.

Moretz har et orgasmisk ansiktsuttrykk når hun utforsker sine telekinesis-krefter, som vi får rikelig med scener av – som om hun var Peter Parker eller noe. Hennes innsats i å spille et ensomt mobbeoffer later til å bestå av å lage trutmunn og biting i underleppen. Der har vi selve bildet på lidende tenåring … Vi finner mer realisme i solskinnsserien “Glee”.

For å være ærlig; Stephen King finnes ikke skummel. Men filmatiseringene av hans filmer har blitt noen av filmhistoriens mest ikoniske. Årsaken til det ligger i regissørens stil og form. King hatet for eksempel Stanley Kubrick sin versjon av “Ondskapens hotell” og det sier sitt om hans forståelse av skrekksjangeren. Han har ikke peiling.

Det har heller ikke Kimberly Peirce, som er mest kjent for “Boys Don’t Cry”. Det skal mye til for å klare å måle seg med De Palma og Sissy Spacek og det gjør verken Peirce eller Moretz med sin trutmunn. Lavmålet var da jeg fikk se griseblodet falle over Moretz hele tre ganger. På dette tidspunktet føler jeg meg ferdig med filmen. For dette var øyeblikket da Peirce og Moretz kunne forandret alt.

Hele poenget med “Carrie” er skoleballet. Øyeblikket og spenningen. Men når helvete endelig bryter løs er det så blodfattig gjennomført at det ligner mer på en dårlig versjon av “Final Destination” enn på klassikeren fra 1976. Moretz’ kroppsspråk er parodisk tåpelig når hun setter fyr på skolen. Spacek sitt kroppsspråk var kanskje sært, men det ligger en helt annen atmosfære i den scenen.

En remake er som en kopi av en Ming-vase, en billig kopi av et verdifullt kunstverk. Og det er vanskelig å ha glede av en kopi, spesielt en dårlig en.

Share Button