1
Guds vrede er neppe stort verre

Tittel:
Gods of Egypt
Sjanger:
Action, Eventyr
Varighet:
2 t. 7 min.
Aldersgrense:
9
Skuespillere:
  • Nikolaj Coster-Waldau
  • Gerard Butler
  • Brenton Thwaites
  • Geoffrey Rush
Regissør:
Alex Troyas

Og her trodde jeg “Batman v Superman: Dawn of Justice” ville bli det mest intetsigende kinoåret hadde å by på.

Vel, den fikk sin uke på toppen. For du skal stå tidlig opp om du vil toppe “Gods of Egypt”, filmen som blander alt du foraktet med “Immortals”(ingen som husker, nei?), “300” og “Clash of the Titans” til en cocktail av dataanimerte sirkustriks man ikke rekker fordøye før man vil kaste den opp igjen.

“Gods of Egypt” handler om den frekke tjuvradden Bek, som slår seg sammen med den hevngjerrige guden Horus for å ta rotta på den nådeløse Set, som har kuppet tronen som egentlig var øremerket Horus. Bek vil på sin side bruke Horus til å trekke ut spikrene på likkisten hans kjære Zaya ligger i. Ingen gevinst for å gjette hva utfallet blir.

Først som sist: Om det hadde eksistert en barmhjertig gud, ville han spart sitt folk for vederstyggeligheter som “Gods of Egypt”. Ironien i det, er det eneste av underholdning å spore i… vent, med filmen. For øvrig utfordrer “Gods of Egypt” både brusflasker, popkorn og brukt porsjonsnus hva kinoforsøpling angår. Sterke ord, men “Gods of Egypt” gjør seg så inderlig fortjent til hvert eneste ett.

Hvorfor? Listen er lang. Første ankepunkt er at den har like mye mye substans som Pepsi Max har kalorier. “Gods of Egypt” forteller en uengasjerende historie om to uengasjerende helter som ønsker å beseire en uengasjerende skurk i en uengasjerende utgave av det gamle Egypt. Til gjengjeld er det mer enn nok å la seg provosere over i filmens utførelse: Skuespillet er gjennomgående elendig, regien i beste fall retningsløs, musikken tam og fotoet uoppfinnsomt. Det siste er kanskje ikke så rart, da antallet faktisk fotograferte scener i filmen er i minoritet. Majoriteten er en dataanimert masse av figurer og kampscener som fremstår falskere enn forklaringer om Nord-Koreanske rakettoppskytninger.

Det verste? Ingen har tatt seg bryet med å konverte filmen til 3D. Noe som for undertegnede er det nærmeste man kommer et forsinket påskemirakel, men som for filmens del tilsvarer å bli fratatt sitt eneste eksistensgrunnlag: “Gods of Egypt” er ment som visuelt spetakkel, en (riktignok bedriten) berg- og dalbane for synssansene. Den er totalt avhengig av en tillagt dimensjon for å oppnå formålet, men tillates det ikke. Slik den fremstår todimensjonal, er “Gods of Egypt” litt som fyrstikker uten flint på tuppen: Stiv, flisete og ubrukelig.

For å snakke filmens eget språk: Om “Gods of Egypt” var skrevet med hieroglyfer, ville den forestilt en knyttet neve med langfingeren opp. Slik oppleves i alle fall de 127 minuttene filmen tillater seg å sluke. Hvordan dette har klart å finne veien til norske kinoer, må faktisk bare gudene vite.