5
Hail, Coen!

Tittel:
Hail, Caesar!
Sjanger:
Komedie
Varighet:
1 t. 46 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Channing Tatum
  • Ralph Fiennes
  • George Clooney
  • Josh Brolin
  • Tilda Swinton
  • Clancy Brown
  • Alden Ehrenreich
Regissør:
Ethan Coen, Joel Coen

Coen-brødrene returnerer til det fiktive Hollywood og studioet Capitol Pictures med “Hail, Caesar!”. Forrige gang jobbet Barton Fink for studiosjef Lipnick, denne gangen følger vi Eddie Mannix (Josh Brolin), problemfikser for Nick Schenck, ny bestyrer av skuta.

Der Fink eksisterte i et slags kammerspill hvor kosmiske størrelser halte og dro i den etterhvert tynnslitte psyken til protagonisten, er både Mannix og Schenck reelle mennesker fra Hollywoods fordums tid, men oversatt til karikerte konstruksjoner over Coen-lest. Tross lignende utgangspunkter er bakteppet blitt mer storslagent denne gangen. Finks klaustrofobiske indre under fascismens storhetstid har blir erstattet med det ekspansive femtitallets bekymringsløse tralt: Amerika vet best.

Denne litt slentrende selvsikkerheten skaper en viss kognitiv dissonans i Eddie, som sliter med et moralsk tungsinn, følelsen av at han gjør noe feil. I sitt daglige ritualiserte skriftemål, hvor syndsforlatingen utstedes på løpende bånd, avslører han sine forgåelser: han er usikker på om han gir sin kone nok oppmerksomhet; og han tar seg en røyk av og til—enda han egentlig har sluttet.

Dette overstadige fokuset på de veldig nære moralske problemer, mens Mannix fortsetter å gjøre lyssky ærender i et skinnhellig palass av amerikanskhet, settes på spissen i det han får et jobbtilbud fra Lockheed Martin—og er mest opptatt av å spekulere i hvorvidt krig er en industri med jobbsikkerhet eller ei. Lik Larry Gopnik i “A Serious Man” eksisterer den troende Eddie i en verden full av spørsmål, mens svarene besittes av folk minst like forvirrede som alle andre; men der Larry søker autoritet virker Eddie like sikker på at han er rettskaffen som på at han ikke er det.

Til å være en film hvor det knapt finnes en scene uten morsomheter har “Hail, Caesar!” en voldsom appetitt på dyptpløyende og vidtfavnende emner. Religiøse og filosofiske referanser strøs om seg, og som alltid i Coen-filmer er det vanskelig å unnlate å pille på det øverste laget for å komme til det neste (og det neste). Stikkene sitter løst, og parablene er mange. Autoritetsfigurer blir kledd av ved enhver anledning, og finnes det åpning for en visuell gag kan man regne med at den blir fylt.

Det er i dette sjiktet Coen-følelsen virkelig kicker inn, sneket inn midt mellom spøk og alvor, der hjernen ikke vet hvilke lapper og folder som er best rustet for jobben, og istedenfor ender opp med å sette alle kluter til. Som “The Big Lebowski” er “Hail, Caesar!” en film som vokser for hvert gjensyn, og man kan bare glemme å tømme den for mening ved første øyekast.

Mens andre metafilmer om Hollywood gjerne leker mest med den fjerde veggen og industrispesifikke troper, er Coen-brødrene her mer opptatt av konstrukter og arketyper, og idéer som manifesterer seg i belemrede mennesker, som så godt de kan prøver å forstå sin plass og hvorfor de innehar den. Hollywood er i dette tilfellet bakteppet som forteller oss hvor gjennomsyret samfunnet er av De Store Idéer, og hvor overfladiske vi kan være i vår bearbeidelse av disse.

Deterministiske brikker gående rundt i form av mennesker. Et univers umulig å bli klok på. Kok ned Hollywood og du får virkeligheten—eller var det omvendt?