4
Hangover-manko

Tittel:
The Hangover Part III
Sjanger:
Komedie
Varighet:
1 t. 40 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Bradley Cooper
  • Ed Helms
  • Zach Galifianakis
  • Justin Bartha
  • John Goodman
  • Ken Jeong
Regissør:
Todd Phillips

Siste del av “Hangover”-trilogien er klar for kino. Og denne gangen er oppskriften annerledes.

Eneren var fantastisk – en udiskutabel klassiker innen komediesjangeren. Nummer to fulgte samme oppskrift – med hell, men uten the element of surprise. Nå er finalen her og oppskriftens hovedingrediens er fjernet – hangover’n.

Hva sitter vi da igjen med? Vel, vi har heldigvis Phil, Stu og Alan. Og så fort de havner i trøbbel er i grunnen situasjonen den samme. Og tro meg – de havner i trøbbel.

I stedet for å feste utemmet, for så å våkne uten å huske en dritt, blir gjengen i trilogiens siste del kidnappet av en brillefin John Goodman. Han tar selvsagt Doug som gissel (hvem ellers?) og ber de øvrige tre om å finne Leslie Chow. Ja, han kineseren som av uforståelige grunner liker å blotte seg.

Så, brått er vi tilbake i en setting vi kjenner. Phil, Stu og Alan – på menneskejakt.

Mangelen på hangover er noe overraskende, men ikke filmens største mangel. Det overrasker mer at mangelen på humoristiske høydepunkter er såpass fremtredende. Jeg hadde ikke trodd på forhånd at jeg skulle lure på hvilken sjanger jeg så på – komedie eller slapstick-thriller? Tidligere har det ikke vært noe tvil.

Det oppleves naturlig nok som en skuffelse. Vi håper på årets latterbombe, men får bare en anstendig kinaputt, som for øvrig ikke er noe særlig spennende å se på. Likevel, nok en gang må jeg trekke fram det faktum at det knapt finnes andre rene komedier på kino for tiden. Og dem som finnes skulle vi helst sett at ikke gjorde det. Satt opp mot “The Big Wedding” og “Identity Thief” er “The Hangover Part III” i en annen liga. Som komedie i moderne tid tilhører “Hangover”-filmene – ja, til og med denne siste – øverste hylle. Men det sier mer om sjangeren som utfordring enn om trilogien som helhet. Synd å si, selvfølgelig.

Vi får bare erkjenne at eneren var så fornøyelig at oppfølgerne umulig kunne bli noe annet enn skuffende. Så den endelige konklusjonen er vel at dette var akkurat passe moro. Det skal godt gjøres å ikke le i det hele tatt.

Share Button