3
Heisatur til Japan

Tittel:
You Only Live Twice
Sjanger:
Action, Eventyr
Varighet:
1 t. 57 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Sean Connery
  • Akiko Wakabayashi
  • Mie Hama
  • Tetsurô Tanba
  • Karin Dor
  • Donald Pleasence
Regissør:
Lewis Gilbert

“You Only Live Twice” er James Bond-film nummer fem, og i Norge er den bedre kjent som “James Bond i Japan”. Kledelig oversettelse. Litt kjedelig film.

Vi i filmsnakk.no anmelder samtlige James Bond-filmer framover, selvsagt i riktig rekkefølge. Anmeldelsene vil følge et litt annet mønster enn vanlig – noe som forhåpentligvis vil oppfordre til debatt. De enkelte terningkastene vektlegges ikke nødvendigvis like mye, og hovedterningkastet er ikke alltid direkte snitt av disse – bare så det er sagt.

Ja, som du skjønner av den norske tittelen – James Bond er i Japan. Det skal Bond-skaperne ha – de har alltid vært veldig eksotiske. Og scenografi og locations yter stort sett rettferdighet overfor stedene de representerer, også her i Japan. Og papirvegger og landets kultur og tradisjoner tas i bruk slik de burde.

Plott: I et forsøk på å sette USA og Russland opp mot hverandre er det et ukjent og skummelt romskip som utenfor atmosfæren driver og svelger romfartøy fra begge nasjonene. Og de klandrer selvsagt hverandre. James Bond blir sendt til Japan i håp om å finne de ansvarlige. Det er mye mystikk oppi det hele, men handlingen bærer ikke preg av overraskelser, og er egentlig ganske flat. Og derav litt kjedelig.

Action: “You Only Live Twice” har en minneverdig actionscene der 007 blir forfulgt av fem helikoptre, men Qs flyvende innretning – som han selv sitter i – har et våpenarsenal som tar hånd om dem alle. Det skorter heller ikke på krutt når Bond inntar finalearenaen – en heftig hideout verdig en skikkelig skurk med onde hensikter. Men det er høy klasse over enkelte scener innledningsvis også, ingen tvil om det.

Humor: I starten er stemningen upåklagelig, og til tider gøyal nok i massevis. Men humorelementet dabber litt av med tiden – kanskje i takt med at alvoret stiger, og sånn sett kanskje helt riktig. Personlig tror jeg ikke det hadde gjort noe med mer humor – eventuelt mer treffende og gjennomtenkt – utover i filmen.

Bond-skurken: Først ser det ut til at kjemibedrift-CEO Mr. Osato er filmens skurk, men etter hvert viser det seg at det nok en gang er fæle SPECTRE som står bak, denne gangen med selveste nummer 1 i spissen. Mannen hvis navn er Blofeld, spilt av Donald Pleasence, er en uhyrlig skapning – ja, den hvite katten også, for den saks skyld. Som Bond-skurk, eller skurk generelt, har han imidlertid et ganske stort problem: Han virker ikke særlig faretruende. Han er heller ikke veldig skummel – snarere komisk, på den litt dårlige måten.

Bond-dama: I denne er det på sett og vis to. Først Aki, spilt av Akiko Wakabayashi. Deretter Kissy, spilt av Mie Hama. Begge er veldig søte, selvfølgelig, og de har for så vidt viktige roller midt i all dramatikken. Men de bergtar ikke på samme måte om Claudine Auger gjorde som Domino i “Thunderball” – nei, langt derifra. Og en Bond-pike bør bergta. Det er liksom greia med dem.

Bond-låta: Det er mye fint med Nancy Sinatras tittellåt. Åpningsmelodien, for eksempel, som legger lista sabla høyt … Så høyt at resten av låta ikke klarer å følge opp, faktisk. Den blir for ensformig, lite dramatisk og uinteressant. Og slikt kan vi ikke ha. Ikke i den settingen. Isolert sett er låta imidlertid helt grei.

Må til slutt bare legge til at “You Only Live Twice” er den første Bond-filmen som tok soundtrack på alvor. John Barry sjefet selvsagt fremdeles over musikken, og hvis du hører låta Space March forstår du kanskje hva jeg mener. Pluss i margen.

Så, nok en gang: Enig eller uenig?