4
Herlig gjensyn med Cornetto-trioen

Tittel:
The World's End
Sjanger:
Alien, Komedie
Varighet:
1 t. 48 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Simon Pegg
  • Nick Frost
  • Rosamund Pike
  • Paddy Considine
  • Martin Freeman
  • Eddie Marsan
Regissør:
Edgar Wright

Dette er ikke det beste de har gjort, men det betyr lite når det er et såpass etterlengtet og underholdende gjensyn.

Alkoholiserte Gary King (Simon Pegg) samler gamlegjengen for å returnere til hjembyen og gjennomføre pubrunden de startet på for 20 år siden. De klarte ikke å gjennomføre det da og han er fast bestemt på å klare det denne gangen. Det eneste (!) som kan hindre dem i å gjennomføre dette, er romvesener som har invadert byen.

For å være ærlig er ikke dette den gyldne trioen på sitt beste. Men gjensynet er så etterlengtet og kjærkomment at man er villig til å overse det. Fordi det er ganske vanskelig å dømme den såkalte Cornetto-trilogien ut ifra handling. I “Shaun of the Dead” må de søke tilflukt på stampuben frem til zombieutbruddet har roet seg. I “Hot Fuzz” forsøker den overkvalifiserte politimannen å løse mysteriet i den usedvanlig fredfulle småbyen på landet. I “The World’s End” må de rett og slett komme seg gjennom tolv puber uten å bli forvandlet til romvesener.

Det som driver filmene er dynamikken mellom skuespillerne og manuset, som er full av filmreferanser, interne vitser og spøk. Jeg hadde for eksempel stor glede av å se et gjensyn med Marsha (den alkoholiserte utleieren), Brian (den eksentriske kunstneren) og Tyres (nattklubb-skada sykkelbud) fra serien deres “Spaced” og skuespillere som har vært med i “Shaun of the Dead” og “Hot Fuzz”.

Filmens beste scene må være når Pegg forsøker å fullføre et ølglass midt i et slagsmål på puben. Slagsmålet på toalettet er også ganske hysterisk når den ellers så streite avholdsmannen Frost bryter ut med wrestling-moves. Og når de beruset og slitne konfronterer romvesenene fremfører de muligens den minst flatterende talen for menneskeheten siden Robert Sheehan i serien “Misfits”.

Filmen er kanskje ikke hva jeg ønsket at den skulle være, men det er ganske teit av meg. Cornetto-trilogien gjør jo et poeng i at man ikke skal forvente noe av dem. Sjanger er en mal man må akseptere før man ser filmen og det er en kjent sak at ”Shaun of the Dead”, ”Hot Fuzz” og ”The World’s End” leker med våre forventninger til sjangeren. Og det er tross alt denne lekenheten som er den store sjarmen til Cornetto-trilogien.

Share Button