5
Herlig hjemsøking

Tittel:
The Conjuring
Sjanger:
Grøsser
Varighet:
1 t. 52 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Vera Farmiga
  • Patrick Wilson
  • Ron Livingston
  • Lili Taylor
  • Joey King
  • Mackenzie Foy
Regissør:
James Wan

Vi har fått mange eksorsistfilmer og skrekkfilmer som påstår å være “basert på en sann historie” de siste årene. Dette er en av de bedre.

James Wan, regissøren bak “Saw” og “Insidious”, har laget filmen om ekteparet Warren som etterforsker overnaturlige hendelser. Filmen åpner med historien om den demoniske dukken Annabelle, en historie de bruker i forelesninger på universiteter på 70-tallet. Dette er en fantastisk åpning som legger lista høyt foran resten av filmen. Det er en herlig bilde- og lydbruk som får deg til å grøsse og synke dypt ned i kinosetet.

Etter introduksjonen av Warren-paret møter vi familien Perron som flytter inn i et gammelt og forlatt hus ute i ingenmannsland. Ikke lenge etter innflyttingen begynner det å skje merkelige ting i hjemmet. En mystisk stank, tung pust, klapping, knirking i vegger, klokker som stopper og dører som beveges av seg selv skildrer familiens vanlige hverdag. En av de bedre scenene i filmen er når de leker gjemsel i huset. Som med Annabelle-scenene er det en fantastisk bilde- og musikkbruk i denne scenen. Til tross for lek og latter kan man ikke unngå å grøsse av de uhyggelige omgivelsene.

En annen bra scene er natten da den ene datteren, Christine, våkner av at noen drar kraftig i føttene hennes. Livredd vekker hun søsteren i nabosengen og sier at det står noen bak døren. Etter at søsteren forsøker å bevise at de er alene i rommet, bryter helvete løs. I desperasjon vender moren Carolyn seg mot de paranormale etterforskerne Ed og Lorraine Warren.

Med alle deres teknologiske hjelpemidler i etterforskningen (i 70-tallets ånd, såklart) vekkes minner om “Poltergeist” fra 1982. Filmen kan også assosieres med Stanley Kubricks “Ondskapens hotell”. Det kan virke som om Joseph Bishara er inspirert av denne filmen, for musikken hans minner om Krzysztof Pendereckis komposisjoner fra filmen. Det mest skremmende i en skrekkfilm er lydsporet. Uten lydsporet blir veien ned en mørkelagt og uoversiktlig korridor kjedelig. Knirking, banking, åndedrag, skrik og musikk – de er alle med på å skape en stemning.

Estetisk sett er “The Conjuring” en av de fineste skrekkfilmene fra de siste årene. Men hva kan være fascinasjonen bak disse “sanne historiene”? Jeg tror at ideen om deres eksistens fungerer som en ubevisst opptrapping av intensitet for tilskuerne, men selv om Annabelle og det okkulte museet til Warren eksisterer er deres historier like troverdige i dag som spøkelseshistoriene vi forteller på stormfulle netter.