3
Hjemsøkt av originalen

Tittel:
Ghostbusters
Sjanger:
Komedie
Varighet:
1 t. 57 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Melissa McCarthy
  • Kristen Wiig
  • Kate McKinnon
  • Leslie Jones
  • Chris Hemsworth
Regissør:
Paul Feig

Stakkars “Ghostbusters”.

Ikke bare har den tatt på seg den utakknemlige oppgaven med å nyinnspille en av de største komedieklassikerne i filmmediets levetid; den har også blitt møtt av en flodbølge netthat verden over av nettopp samme årsak. Det hele toppet seg i mars i år, da filmens første trailer tok rekorden som den mest mislikte filmtraileren i Youtubes historie. I skrivende stund har nesten én million brukere gitt filmen tommel ned. Det er en større misbilligelse enn Per-Mathias Høgmo hadde på returflyet hjem fra Budapest i fjor.

Kritikken har gått på så mangt: På overflaten har hylekorets salme vært rettet mot filmens eksistensgrunnlag generelt (hvorfor spille inn en klassiker som fortsatt fungerer på nytt?), men debatten har hele veien vært preget av en surere undertone: At Ghostbusterne denne gangen spilles av kvinner. At Bill Murray, Dan Aykroyd, Harold Ramis og Ernie Hudson skulle byttes ut var ille nok for internetts mørkemenn. At Melissa McCarthy, Kristen Wiig, Kate McKinnon og Leslie Jones ble innbytterne, fikk dem til å se rødt.

Med andre ord: “Ghostbusters” anno 2016 er det nærmeste du kommer “DOA” – dead on arrival; men langt fra så forferdelig som keyboardkorsfarerne skal ha det til.

Historien er (mer eller mindre) den samme som før: Fire individer med en interesse for det overnaturlige kommer sammen og danner et profesjonalisert jaktlag på det Lilli Bendriss kaller et levebrød: Spøkelser. Selvfølgelig møter de motgang og hån rundt hver sving, helt til en paranormal invasjon truer New Yorks innbyggere og bare Ghostbusters kan redde byen.

Samma gamle, samtidig ikke. “Ghostbusters” er nemlig langt skumlere, langt mer visuelt ekstravagant og, tør jeg si det, betydelig morsommere enn sin forjettede stamfar. I alle fall det første kvarteret – så skjer resten av filmen. “Ghostbusters” blir en slags filmatisk dumphuske, der en spinkel, men sjarmerende innledning forgjeves forsøker å løfte det giddaløse droget i andre enden

“Ghostbusters” mister merkelig nok piffen idet den faktiske ghostbustinga skal iverksettes. Vitsene begynner å gjentas til det uendelige, og det blir skremmende tydelig at filmens karakterer ikke har så mange bein å stå på. Det kan virke som om “Ghostbusters” faktisk ikke har så mye eget å fortelle, eventuelt at den er redd for å gjøre noe annet enn å tråkke opp sporene etter originalen – i frykt for å fyre ytterligere oppunder puristene som allerede har lagt dem for hat.

Ingenting kan imidlertid bebreides Melissa McCarthy, Kristen Wiig, Kate McKinnon eller Leslie Jones. Et slurvete manus og en altfor sjenerøs spilletid blir “Ghostbusters”‘ banemenn, ikke kvinnene som var skyteskiven for majoriteten av netthetsen – selvfølgelig. Det hjelper likevel ikke at filmens tallrike referanser og hyllester til originalen fungerer som påminnelser om hva det er vi faktisk går glipp av. Framfor alt er det gjenferdet fra 1984 som hjemsøker “Ghostbusters”, ikke mangelen på Y-kromsom.