4
Høstens søteste

Tittel:
The Intern
Sjanger:
Komedie, Romantikk
Varighet:
2 t. 1 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Robert De Niro
  • Anne Hathaway
  • Rene Russo
  • Anders Holm
Regissør:
Nancy Meyers

Robert De Niro kler å være gammel godgutt.

Hollywood-veteranen har slitt litt med å finne seg til rette nå som han er flyttet fra castingens øverste hylle til gamlefarskuffen. Filmer som “Righteous Kill”, “Freelancers”, “The Big Wedding” og “Killing Season” er det vel ingen som er tjent med å ha på CV-en. Nå ser det heldigvis ut som om mafiafilmens gudfar har funnet sin plass. Vendingen skjedde kanskje da han ble Oscar-nominert for birollen i David O. Russells “Silver Linings Playbook” – for øvrig hans første Oscar-nominasjon på 21 år.

Vennskapet til David O. Russell ser ikke ut til å ta slutt med det første, for De Niro har fått rolle i begge Russells påfølgende produksjoner.

Og så, innimellom slagene, har De Niro tatt seg tid til en formulaisk skillingsbolle av film, der alt han har å gjøre er å være søt, gammel mann fylt til randen med sosiale egenskaper, etikk og moral. Og det er nok ikke den største utfordringen De Niro har fått gjennom et langt liv på lerretet – men den er gjennomførbar og kledelig.

Ben Whittaker er karakteren iført De Niros karismatiske ytre. En 70 år gammel enkemann som ikke helt vet hva han skal ta seg til. Han vil så gjerne ha noe å pusle med, treffe mennesker, bidra. For slikt er han god på, i all sin ydmykhet. Derfor kommer pensjonistpraktikantutlysningen fra en fjong nettklesbutikk som bestilt for Ben, og han tar utfordringen på strak arm. Når han så blir tilbudt praksisplassen og plassert i teamet til sjefa sjøl, Anne Hathaway, begynner veien oppover – og mot filmens småleie utvikling.

For det er svært gøy å se en hengiven, gammel mann forsøke å skru på en mac eller lære bort klasse til ungjyplinger med skjorta utenfor buksa. Hans utvikling på den nye arbeidsplassen er en prosess spennende og gøyal nok i seg selv, og det derfor syns at regissør og manusforfatter Nancy Meyers har valgt å gradvis flytte fokus over på andre problemstillinger – attpåtil hos andre folk. Nesten litt uforskammet overfor stakkars Ben.

Det er et skuffende veivalg, men det er samtidig på sin plass å rose Meyers for stødig gange på denne mindre interessante veien. Ekstra leit ville det jo vært om hun derfra og ut reket grøftelangs uten å helt vite hvor hun skulle. Slik er det heldigvis ikke.

“The Intern” er en film som de fleste kan godte seg med hjemme på sofaen. Bortkastet tid er det ikke – ei heller veldig meningsfylt.