4
Høy sigarettføring i Hollywood

Tittel:
Trumbo
Sjanger:
Biografi, Drama
Varighet:
2 t. 4 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Bryan Cranston
  • Louis C.K.
  • Diane Lane
  • Helen Mirren
  • Michael Stuhlbarg
Regissør:
Joe Roach

Jay Roach, mest kjent som regissøren bak Austin Powers og Meet the Parents-filmene, i alle fall her på berget, er nå klar med sin nyeste: den langt mer ambisiøse “Trumbo”.

Tross den etablerte sannheten: action og komedie er de mest krevende av sjangre, er Trumbo et utskudd i filmografien til Jay Roach. Fremfor å være mannen bak mannen, ansiktsløs assistent til Mike Myers, Sacha Baron Cohen og Ben Stiller, virker hans engasjement i prosjektet denne gangen mer personlig og potensielt prestisjefylt. Filmen lukter riktignok fortsatt bestillingsverk, men muligheten for anerkjennelse er til stede.

Samtidig beholder Roach et ben i komi-leiren via Bryan Cranston, Michael Stuhlbarg, Alan Tudyk og Louis C.K., og klarer å holde seg lett og ledig i en biografi som potensielt kunne ha vært tungrodd og seig.

Det er en dårlig skjult hemmelighet at komikere ofte gjør seg som dramatiske skuespillere, og i Trumbo gjøres ingen unntak. Cranston er perfekt som Dalton Trumbo. Med et lynne som er skreddersydd for femtitallet, er det ingen andre som kunne lirt av seg replikker så veloverveide uten å fremstå platt. Denne litt trippende følelsen—litt jazzete, litt lettbent og klar over seg selv—ligger tykt over hele produksjonen. Louis C.K., i rollen som Arlen Hird, kommenterer, i en flørt med den fjerde veggen: Jesus Christ, do you have to say everything like it’s going to be chiseled into a rock?

I det hele tatt gjør filmen en forseggjort pastisj over Hollywood med de fleste elementer, hvilket ikke alltid er udelt positivt. Man kjenner det igjen i skuespill, i lyssetting, i casting. Alt er veldreid og polert, hvilket er passende, men gjør også at de mørkere elementene fremstår som snillere enn de burde være. Det er tydelig at man opplever et ensemble som etter beste evne forsvarer representanter for et Hollywood de setter pris på, likevel er det vanskelig å riste av seg følelsen av at en mer eiendommelig tilnærming fra manusforfatter (John McNamara) og regissør ville latt filmen stikke dypere.

Som filmelsker kan man skjønt ikke annet gjøre enn å la seg underholde av arbeidsgleden i karaktergalleriet rundt Trumbo. Spesielt hos Michael Stuhlbarg, Helen Mirren, David James Elliot og John Goodman. Mirren er tvers igjennom ond, det er en fryd å oppleve. Stuhlbarg og Elliot gjør nydelige versjoner av Edward G. Robinson og John Wayne, og Goodman er den ultimate studiosjef. Finnes det en film som kunne ha overbevist akademiet om å opprette en oscar for casting, så er det denne.

Etter drøyt to timer så kjenner man dog ikke på stundens alvor, slik man burde. Klipp av virkelighetens Dalton Trumbo dukker opp under rulleteksten, og gjør en oppmerksom på hva man har manglet, uten i nevneverdig grad å ha savnet det. Historien om manusforfattere svartelistet i Hollywood, mccarthyisme, og mennesker som kjempet seg tilbake er sterk, men har føltes nærmest bagatellmessig, helt til de virkelige klippene dukker opp.

Det er vanskelig å konkretisere nøyaktig hvor det skorter, men helheten lever aldri helt opp til enkeltelementene. Det hele er rett frem, uten de helt store kunstneriske ambisjoner, etter oppskriften; og bevares, en slik fremgangsmåte kan også produsere fantastiske filmer—det skjedde bare ikke i tilfellet Trumbo.