2
Humpete togtur

Tittel:
Snowpiercer
Sjanger:
Action, Katastrofe, Science fiction
Varighet:
2 t. 6 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Chris Evans
  • Jamie Bell
  • John Hurt
  • Octavia Spencer
  • Tilda Swinton
  • Ed Harris
Regissør:
Joon-ho Bong

Er det én ting “Snowpiercer” så definitivt er, så er det snål.

Denne amerikanske og sør-koreanske samproduksjonen, med Captain America i hovedrollen, er langt ifra mainstream og i hvert fall en ti-tolv steinkast unna lavtskytende. Men sikter man høyt og legger til side de mest effektive virkemidlene – ja, da risikerer man at resultatet blir en bommert.

“Snowpiercer” er en bommert.

Men det kunne gått verre. Det må sies. For underveis er det både to og tre ting som tilfredsstiller øyets smaksløker. Og selv om filmen bare blir mer og mer pretensiøs jo lenger ut i den man kommer, er det noe søtt over ambisjonene. Og hvem kan vel gå løs på filosofi? Filosofi er tross alt bare filosofi.

Plottet er egentlig en morsom metafor på klassesamfunnet. Vi befinner oss i den bakerste vognen på et tog. Året er 2031 og jordkloden er ubeboelig. Alt av gjenværende liv befinner seg på et moderne hurtigtog. Men folket i bakerste vogn er ikke fornøyde med måten de behandles på. De er togets bunnslam og akter å gjøre noe med det.

I front for revolusjonen står Chris Evans’ karakter Curtis. Evans viser langt mer av sine skuespillerevner her enn han noen gang har gjort før, men ingen blir blåst av banen av den grunn. Curtis’ revolusjonsmobb forsøker å kjempe seg framover i toget, men motstanden er stor og håpløsheten enda større. Klarer han å nå fram til den onde togsjefen Wilford?

Reisen blir actionfylt. Ikke bare raser uendeligheter med frossenmark forbi på utsiden. Også innsiden blir kjølig når klasser settes opp mot hverandre. Ikke et helt ueffent bilde på vår tids klasseskiller. Hver vogn har sin funksjon, enkelte er svært stilige (begrepet NSB Komfort har fått en ny og svekket betydning) og mye av toget er godt bevoktet. Eventyret er sånn sett enkelt å fatte. Men at spenningen ikke er større, er skuffende. Scenene er dårlig klippet sammen, tempoet er varierende og den visuelle formidlingen noe mangelfull. De har en vei å gå, liksom – og toget, som er filmens udiskutable hovedattraksjon – burde vært dyrket enda mer, med alt sitt innhold og humanitære uttoning.

“Toget er verden. Passasjerene er menneskeheten.” Ja vel. Få se det, da.

Det blir rett og slett litt for mange vogner de bare kan sprade uhindret igjennom. Litt for enkelt og ganske kjedelig – akkurat som filmen.