6
Hurra for skeiv kjærlighet!

Tittel:
Blå er den varmeste fargen
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
2 t. 59 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Léa Seydoux
  • Adèle Exarchopoulos
  • Salim Kechiouche
  • Aurélien Recoing
  • Catherine Salée
Regissør:
Abdellatif Kechiche

Jeg skulle ønske jeg kunne forbli i dette vakre og smertefulle universet, hvor kjærlighetens vidunderlige oppturer og knusende nedturer skildres på en eksepsjonell måte.

“Blå er den varmeste fargen” er basert på tegneserieromanen med samme navn av Julie Maroh, og handler om den intense kjærlighetshistorien mellom de to unge kvinnene Adèle (Adèle Exarchopoulos) og Emma (Léa Seydoux), i tillegg til hovedpersonen Adèles ferd inn i voksenlivet og desperate søken etter seg selv. Regissøren Abdellatif Kechiche ble tildelt den prestisjetunge Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i år, som han måtte dele med sine to hovedrolleinnhavere. Det er første gang i historien at dette skjer, og det sier jo kanskje litt om hvor gode de er.

Adèle fordyper seg i litteratur på videregående og drømmer om å bli lærer. Tidlig i filmen får vi vite at hun er temmelig uinteressert i gutter i forhold til de masete venninnene sine, og vi ser hvordan hun forgjeves prøver å få ting til å fungere med gutten hun blir sammen med. På et punkt bekjenner hun seg til en homofil kamerat og forteller at det kjennes ut som om hun “later som” når hun er sammen med kjæresten sin, og vi ser at hun er frustrert og full av fortvilelse og forvirring på grunn av dette. Interessen som oppstår idet hun møter Emma derimot er enorm. Emma studerer kunst på universitetet, og er mye mer sikker på sin egen seksualitet enn det Adèle er. Dette møtet blir starten på et intenst kjærlighetsforhold mellom dem, med både oppturer og nedturer. Selv om filmen i hovedsak handler om forholdet mellom to kvinner, er skildringen av kjærlighetens kraft såpass universal at alle kan kjenne seg igjen.

Det er ingen overraskelse at Kechiche måtte dele Gullpalmen med Exarchopoulos og Seydoux, fordi skuespillerprestasjonene er formidable. Det går lang tid mellom de gangene jeg ser skuespill virke så ekte at jeg stadig må minne meg selv på at det som utspiller seg på lerretet faktisk ikke er virkelig. Det sies at regissør Kechiche brukte kritikkverdige metoder under innspillingen, og presset skuespillerne sine til det ytterste. Det kan godt hende, men utfallet av disse prosedyrene har uansett ført til at skuespillerne leverer sitt aller beste, og prestasjonene gjør at filmen ikke kan beskrives som noe mindre enn et mesterverk.

Filmen tar oss med på en berg-og-dalbane gjennom et spekter av ulike følelser: usikkerhet, skam, sinne, forelskelse, lykke, fortvilelse og sorg.

Den inneholder flere sterke scener som gjorde at jeg reagerte med hele kroppen. Da skolevenninnene til Adèle får snusen i jenteforholdet utspiller det seg en ubehagelig scene hvor homofobien velter ut av kjeftene deres som stinkende svart smørje. Jeg kjente sinnet velte opp i meg og manifestere seg som en vond klump i halsen. Også da ting skjærer seg fullstendig for Adèle og Emma føltes det som om mitt eget hjerte ble revet ut av brystet på meg og kastet utover i den mørke kinosalen.

Den scenen som har fått mest oppmerksomhet er (selvfølgelig og dessverre) den ti minutter lange sexscenen. Flere påstår at scenen er usannsynlig, og at den ikke skildrer sex mellom kvinner riktig. Dersom flesteparten av lesbiske og bifile kvinner i verden ikke kjenner seg igjen i det hele tatt er det jo litt uheldig, men så er det jo heller ikke denne scenen som gjør at kjærligheten mellom dem fremstår så inderlig. For meg er det scenene utenfor soverommet som gjør det. Og når vi er inne på det: Hvem kjenner seg egentlig igjen i all sex som skildres på film? Det finnes nok av eksempler på sexscener der heterofil sex gjerne føles litt uekte også.

Selv om Adèles univers er både vanskelig og smertefullt, er det et univers jeg ville fortsette å være i selv etter at det hadde gått tre timer og tekst omsider begynte å rulle over lerretet. Jeg satt hele tiden og gruet meg til slutten, stadig i håp om at det skulle komme mer.

Til sist vil jeg si at det er forfriskende å se en film hvor hovedrolleinnehaverne er så naturlige. OK, greit – Adèle og Emma er meget pene begge to, men de fremstår for det meste fullstendig usminkede. Her finnes overhodet ingen Hollywood-slør som gjør absolutt alt vakkert: Her filmes spaghettisaus som har samlet seg rundt munnen, snue som renner, fett hår og urenheter. Det gjør karakterene mer troverdige og lettere å relatere seg til.

Det må også nevnes at det kjennes ekstra godt og endelig få være med på noe som (for meg i hvert fall) virker som en ærlig historie om kjærlighet mellom kvinner. Det var på tide at en film av dette slaget (les: av meget høy standard) ble laget, og jeg tror at den kan være med på å bane vei for at stadig flere gode filmer om skeiv kjærlighet blir laget og vist i kinosaler verden over. Og til det roper jeg et rungende stort hurra!

Share Button