2
Hva er det her for no’?

Tittel:
Detektiv Downs
Sjanger:
Komedie, Krim
Varighet:
Ca 1 t. 30 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Svein André Hofsø
  • Sven Nordin
  • Ida Elise Broch
  • Kari Simonsen
  • Jørgen Kaalstad
Regissør:
Bård Breien

Blir det festligere nå, så dauer jeg.

Fleksnes’ berømte ord er så umåtelig passende for norsk films nye kjæledegge, “Detektiv Downs”. En film som viser at folk med Downs syndrom ikke står tilbake for noen, og kan overkomme sine utfordringer på inspirerende vis.

Hah! I wish. I stedet får vi mer en slags “pek og le”-komedie, der fordomsfulle Downs-vitser knyttet til vannpistoler, seksuell appetitt og vri åtter’n står i sentrum, samtidig som et kidnappingsplot spunnet rundt drag-elskende skøyteløpere rulles opp.

Jeg vet hva du tenker: Bare i norsk film.

Detektiv Downs, eller Robert Bogerud som han egentlig heter, driver etterforskningsbyrå. Dessverre er ikke etterspørselen stor etter detektiver med kromosomoverskudd, og Robert må tilbringe dagene i evig ventemodus.

Helt til den noen- og femti år gamle milfen Rita Stjernen kommer innom og forklarer at hennes mann, skøytekongen Olav Stjernen, har forsvunnet. Detektiv Downs tar selvfølgelig saken.

Og slik begynner det, halvannen time med ansiktet godt nedgravd i hendene dine.

Jeg er usikker på om filmen vil ha meg til å le med eller av Robert. Men samma det; jeg gjør ingen av delene.

Du skjønner, “Detektiv Downs” likner mer en oppblåst “Torsdag kveld fra Nydalen”-sketsj enn en norsk kinofilm. Istedet for å prøve seg på en gjennomført film noir-parodi, satser “Detektiv Downs” alle kortene sine på knall og fall-humor av typen ingen har savnet siden Helan og Halvan takket av. Det hele krydres med sex-vitser som ville fått selv Harald “Skrukken” Eia til å se bort av ren sjensanse.

Det er fælt å se skuespillere som Jørgen Kaalstad te seg som om han spiller i russerevy på Nordstrand. Det er fælt å se et lovende og kult konsept som dette kollapse på grunn av en teit handling og et elendig manus. Og ikke minst er det fælt å se Sven André Hofsø forgjeves forsøke å redde filmen med sin gjennomført sjarmerende hovedrolle.

Alt dette fra Bård Breien, mannen som ga oss “Kunsten å tenke negativt” i 2006. Breien kan bedre.

Det er ikke sånn at en film med en Downs-person i en stor rolle må være barnslig og teit. Til og med Aksel Hennie skjønte det da han laget “Uno” i 2005.

Sven André Hofsø demonstrerer også at han er i stand til langt mer enn å lire av seg kleine replikker om kondombruk og oralsex, men får ingenting å jobbe med fra et dødfødt manus.

Det er nemlig ikke Downs-syndromet som hemmer vår modige detektiv; det er filmen han spiller i.

 

 

Share Button