2
Hvor er magien?

Tittel:
The Incredible Burt Wonderstone
Sjanger:
Komedie
Varighet:
1 t. 40 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Steve Carell
  • Steve Buscemi
  • Jim Carrey
  • Olivia Wilde
  • James Gandolfini
  • Alan Arkin
Regissør:
Don Scardino

En film som handler om tryllekunstnere burde vel strengt tatt har mer magi enn dette.

Etter 30 år i bransjen har barndomsvennene Burt (Steve Carell) og Anton (Steve Buscemi) kommet til et punkt hvor de går på autopilot. De håver inn penger på den samme rutinen dag inn og dag ut, som hovedattraksjonen til et flott hotell i Las Vegas. Problemet er bare at vennskapet er tynnslitt, og så finnes det en helt ny gatemagiker som trollbinder publikum. Tåler vennskapet utfordringer fra Steve Gray (Jim Carrey) og hans nye visjoner for trylling, eller er dette hva som driver dem i hver sin retning?

Svaret er kjedelig. Du vet det, om du bare tenker deg litt om.

“The Incredible Burt Wonderstone” vil så mye mer. I hendene på komiveteraner som Farrelly-brødrene, ville denne filmen blomstret og blitt en skikkelig komedie. Gjerne fylt til randen av herlige parodiske trekk, ellevill harselering med trylling og sprudlende liv over hele fjøla. I hendene på Don Scardino er det derimot levnet lite håp. Selv noen få høydepunkter veldig tidlig i filmen klarer ikke å få meg i godt humør. Da snakker vi feilslått komedie.

Mest bemerkelsesverdig med regissør Don Scardino, er at han ser ut som et avkom sprunget ut fra Brendan Gleeson og Philip Seymour Hoffmans parringslek. Grunnen til at jeg nevner akkurat det, er at hans tilstedeværelse som regissør ikke er et tema engang. Han bommer så stort at Carell nesten styrer skuta på egen hånd. I andre filmer, med sterkere karakterer og en interessant historie, kunne Carell klart det uten å blunke. Her er det feilskjær på feilskjær.

Og det er omtrent lik null som levnes til fantasien.

Alt ligger foran meg som et åpen bok, og jeg trenger ikke lese meg gjennom flere kapitler med trøtt historie. Jeg vet akkurat hvor denne filmen vil, og veien dit er grå og lang. Litt liv og sprudlende vesen både foran og bak kamera, hadde ikke vært å forakte. Alan Arkin (“Argo” og “Little Miss Sunshine”) gjør et fint forsøk i sin birolle, men er altfor ensom.

Filmen dukket opp fra intet, som et treffsikkert PR-stunt, og forteller meg noe jeg vet fra før av. Det er vanskeligere å lage hysterisk morsomme komedier nå om dagen. Det er få av dem, og denne var aldri i nærheten.